Hvordan måles effekten?

Sist oppdatert: 24.04.2023
M1
Utgiver: Spesialsykehuset for epilepsi
Versjon: 1.3
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Hvordan måles effekten? 

Arbeidsgruppens anbefaling:

 

  • Vi foreslår å vurdere effekten av et antiepileptisk legemiddel gjennom en nøyaktig registrering av anfallenes frekvens, styrke og varighet og sammenlikne med før intervensjonen

 

Anbefaling: Våre forslag.

Dokumentasjon: Middels/lav kvalitet. Klinisk erfaring.

 

Ved epilepsi kan anfallstendensen variere over tid; perioder med anfallsfrihet kan veksle med perioder med dårlig anfallskontroll. Slike fluktuasjoner følger muligens forløpet av den bakenforliggende grunnsykdommen. I tillegg kan anfallstendensen påvirkes av ytre faktorer som for eksempel stressbelastninger, manglende etterlevelse av behandlingen, m.m.

 

Når et antiepileptikum er titrert opp til et antatt effektivt dosenivå, hvor lang tid bør pasienten stå på denne dosen før man kan vurdere effekten? Her har ILAE foreslått ”regelen om tre”; dvs. at legemidlet mest sannsynlig har hatt effekt dersom den anfallsfrie perioden på legemidlet er tre ganger så lang som den lengste tiden mellom anfallene før behandlingsstart. Denne regelen er imidlertid noe omdiskutert1.

 

I kliniske studier av antiepileptika er det i bruk noe forskjellige effektmål2:

  • Andel pasienter som oppnår > 50 % reduksjon av anfallsfrekvensen sammenliknet med frekvensen før anfallsstart (kalt ”respondere”)
  • Andel pasienter som er helt anfallsfrie etter en bestemt tid
  • Tid fra behandlingsstart til anfallsresidiv
  • Retensjonsraten, dvs. hvor mange som fortsatt bruker legemidlet etter en bestemt tid
  • Endring i livskvalitet (QOLIE

Referanser 

1. Westover MB, Cornier J, Bianchi MT et al. Revising the "Rule og Three" for inferring seizure freedom. Epilepsia 2012; 53: 368-76.
2. Dodson WE, Brodie MJ. Efficacy of antiepileptic drugs. I: Engel J jr., Pedley TA (red). Epilepsy. A comprehensive textbook. 2. ed. Wolters Kluwer/Lippincott, Williams & Wilkins: Philadelphia; 2008: 1185-92.