Ryggfrakturer hos barn er sjeldne. Oftest høyenergiskader og ses i forbindelse med trafikkulykker, fallskader og skikjøring/hopping.

Barnerygger er mer fleksible enn voksne rygger. Ligamenter og mellomvirvelskiver er mer elastiske, og virvelcorpora tåler også en viss "plastisk deformasjon". Pga denne plastisiteten fordeles kreftene over større områder slik at man ofte kan se lette kompresjoner over flere nivå. Plastisiteten blir mindre dess eldre barnet er, og det er en glidende overgang til skader og behandling som hos voksne.

Nevrologisk skade er i følge litteraturen vanligere ved ustabile ryggfrakturer hos barn enn hos voksne, sannsynligvis fordi det skal mer energi til for å få en ustabil fraktur i en barnerygg. Siden dette er høyenergiskader er pasienten ofte multitraumatisert med ekstremitetsfrakturer og intraabdominal skade.

Akutte spondylolyser L5/S1 kan ses etter fall og aksialt traume.

Adekvat traume og ryggsmerter. Evt hevelse og hematom på ryggen over aktuelle skade. Distal nevrologi må undersøkes.

Konvensjonell rtg er standard, men frakturer kan være vanskelig å vurdere på konvensjonell rtg. I praksis tas ofte CT som del av traumemottak hos disse pasientene. MR er nyttig for å avdekke ligamentær skade, okkulte kompresjonsfrakturer og eventuell medullaskade. I og med at det er ofte er flere nivåer involvert i skaden bør hele ryggen avbildes hos traumepasienter.

De fleste frakturer i ryggen hos barn kan behandles konservativt med sengeleie og mobilisering i evt. ekstenderende korsett, også kompresjonsfrakturer og beinete "chance" frakturer (setebeltefrakturer). Man kan vente en viss remodellering og gjenoppbygging av høyde ved kompresjonsfrakturer. Burstfrakturer ser man hos eldre barn/ungdom. I utgangspunktet behandles også disse konservativt, men ved stor deformitet og/eller nevrologisk utfall kan operasjon være et alternativ. Man kan også vente remodellering og utvidelse av spinalkanal dersom denne er komprimert av burstfragment.

Frakturer som opereres er skader med nevrologisk utfall, "chance" frakturer med avriving av posteriore ligamenter og fraktur-dislokasjoner. Dekompresjon i tillegg til reposisjon og fiksasjon gjøres ved partielle nevrologiske utfall.

Kontroll med stående rtg etter 6 og 12 uker. Korsettavvikling avhengig av frakturtype etter 6-12 uker.

Omfattende skader over flere nivå og opererte pasienter bør følges mtp utvikling av deformitet. Kyfose- og/eller skolioseutvikling kan av og til ses ved mye gjenværende vekst.

Generelt er prognosen svært god, men avhengig av skadeomfang. Det er god remodelleringsevne og gode kompenserende mekanismer for sagittale akseavvik hos barn.