Delirium (akutt forvirring)

Delirium er et akutt, hjerneorganisk syndrom kjennetegnet ved forstyrret bevissthetsnivå, svekket oppmerksomhet og hukommelse. Søvnforstyrrelser, hallusinasjoner og vrangforestillinger er vanlig. Pasienten kan være psykomotorisk urolig (hyperaktivt delirium) eller passiv (hypoaktivt delirium). Delirium skyldes akutt, somatisk sykdom, traume, medikamenter eller abstinens, og forekommer hos 20 - 40 % av akutt syke eldre. Det er ofte en del av bildet ved Akutt funksjonssvikt. Pasienter med demens er spesielt utsatt. Delirium kan være det dominerende symptomet på akutt, alvorlig sykdom og gir økt risiko for komplikasjoner.

4AT og CAM er verktøy som anbefales for å screene pasienter for delirium. CAM-ICU anbefales for pasienter i intensivavdelinger. Snakk med pårørende eller pleiere for å få frem opplysninger om endring i mental funksjon. Mange tilstander kan utløse delirium og ofte foreligger flere samtidige årsaker hos pasienten. Den viktigste behandlingen er å påvise og behandle de underliggende medisinske tilstandene. Ofte er dette infeksjoner, bruddskader, akutte kardiale hendelser, dehydrering, nyresvikt, elektrolyttforstyrrelser eller urinretensjon. Utilfredsstillende smertelindring og enkelte legemidler (antikolinerge midler, benzodiazpiner, opiater) kan også bidra til utviklingen av delirium.

Stabilisere vitale funksjoner; vurdere behov for oksygen/væske/glukose/blodtransfusjon. Systematisk identifisere og behandle alle potensielle årsaker til pasientens delirium. Optimalisere fysiologi, behandle komorbide tilstander, gjøre grundig medikamentgjennomgang, optimalisere smertelindring. Tilstrebe søvn nattestid og aktivitet på dagtid. Begrense flytting av pasient, vurdere skjerming på enerom og fastvakt. På dagtid er fastvaktens oppgave å interagere aktivt med pasienten og forsøke å etablere mest mulig adekvat kontakt. Forebygge komplikasjoner som fall, trykksår, dehydrering og underernæring.

Farmakologisk behandling

Det er utilstrekkelig evidens for å anbefale bruk av antipsykotika, deksmedetomidin eller benzodiazepiner i behandling av delirium. Kortvarig, antipsykotisk behandling i lave doser kan overveies dersom pasienten er betydelig plaget av psykotiske symptomer, eller er til fare for seg selv eller andre. Det kan også være nødvendig å gi medikamenter for å få gjennomført nødvendig diagnostikk og behandling av de utløsende årsakene.

Aktuelle medikamenter og dosering:

Haloperidol 0,5 - 1 mg p.o. eller i.m., maks 2 mg/døgn. Til eldre og pasienter med demens kan 0,25 - 0,5 mg være tilstrekkelig første døgn.

Risperiodon 0,25 - 1 mg x 2 p.o.

NB! Antipsykotika er relativt kontraindisert ved Lewylegemedemens og Parkinsons sykdom. Quetiapin kan vurderes (25 - 100 mg/døgn, fordelt på 2 doser). Behandlingen skal være kortvarig og antipsykotika bør seponeres før utskrivelse.

Benzodiazepiner skal aller helst unngås. Ved betydelig angstkomponent kan oksazepam eller midazolam vurderes. Benzodiazepiner skal ikke bråseponeres ved allerede bruk grunnet stor abstinensfare.

Klometiazol (Heminevrin) har vært mye brukt i Norge for å indusere søvn ved delirium. Det er ingen evidens for effekt på delirium. Brukes kun til pasienter som er respiratorisk og sirkulatorisk stabile, og kun til kveldstid; 300 - 600 mg vesp. Alternativt kan melatonin eller zopiklon benyttes.

Dersom det er mistanke om en underliggende kognitiv svikt/demenssykdom, som ikke er diagnostisert fra før, anbefales en utredning, f.eks. ved geriatrisk poliklinikk.