Postoperative infeksjoner etter operativ bruddbehandling er en alvorlig komplikasjon. De kan skjematisk deles i overfladiske og dype infeksjoner. De overfladiske sitter i hud og underhud, mens de dype sitter profundt for fascien. De overfladiske infeksjonene er lettere å behandle enn de dype, men de overfladiske infeksjonene skal også tas alvorlig fordi de kan utvikle seg til dype infeksjoner. En overfladiske infeksjon bør skjerpe mistanken om at det også er en dyp infeksjon til stede.

Insidensen av postoperativ infeksjon avhenger av en rekke faktorer: Om frakturen er åpen eller lukket, tid fra skade til behandling, grad av kontaminasjon, grad av bløtdelskade og hvorledes bruddet blir behandlet. AO-gruppen angir en infeksjonshyppighet ved operativ behandling av lukkede brudd på ca. 1% og av åpne brudd på 3%.

Det er ofte vanskelig å diagnostisere en postoperativ infeksjon etter operativ frakturbehandling. Klinikken er avgjørende (dolor, calor, functio laesa, rubor og tumor). Selve skadetraumet og operasjonstraumet gir imidlertid inflammasjonsreaksjoner som kan minne om begynnende infeksjon, slik at det kliniske bildet kan være noe vanskelig å tolke. Man har følgende supplerende undersøkelser til disposisjon: 

Bakteriologi (direkte mikroskopi og dyrkning)

Blodprøver (CRP, SR). Etter alle ukompliserte ortopediske inngrep skal CRP være normal etter max. 3 uker

Røntgen er en bra metode å følge utviklingen av en infeksjon, men forandringene på røntgen etter en akutt infeksjon kommer først etter uker. Periostal bennydannelse er ofte et tidlig tegn ved osteomyelitt.

Fistulografi, dvs. sprøyting av kontrast inn igjennom en fistelåpning, er aktuelt ved utredning av en fistel sitt forløp, f.eks. om det går inn til benet.

Technetium scintigrafi viser hyperemi i knokkelen. Økt opptak kan påvises allerede etter få dager og før forandringen er synlig på vanlig rtg.

Computertomografi (CT) er anvendelig for påvisning av defekter / usurer i knokkelen.

Magnettomografi (MR) brukes spesielt hvis det er spørsmål om grad av bløtdelsaffeksjon, som f.eks. ved spørsmål om abscess i bløtdeler eller i marghulen.

Ved spørsmål om bakteriell artritt bør en undersøke leddvæsken på følgende:

• Utseende (blakket, nedsatt viskositet).
• Celletelling (> 80.000 leukocytter/ml, > 90 % polinukleære leukocytter).
• Mikroskopi (bakterier, krystaller (nødvendig med mikroskopi med polarisert lys)).
• Leddsukker (< halvparten av blodsukker).
• Dyrkning av leddvæsken.

Akutte postoperative infeksjoner som oppstår de første dagene etter operasjonen, behandles med grundig kirurgisk rengjøring under sterile forhold på operasjons-stuen (ikke på visitten på sengeavdelingen). Hvis en kommer tidlig til kan en lykkes med å sanere infeksjonen uten at osteosyntesemateriellet fjernes.

Behandling av en etablert dyp infeksjon består prinsipielt av kirurgi og antibiotica: 

1. Kirurgi.

Bakteriologisk prøve.

Debridement, dvs. fjernelse av alt dødt vev (benvev, fibrotisk ved, puss og osteosyntesemateriell som ikke stabiliserer frakturen.

Stabilisering av frakturen. Vanligvis vil dette si ekstern fiksasjon.

Gentamycinkuler eller gjennomskyll. Gentamycin-sementkuler er en kjede av bensementkuler tilsatt gentamycin som avgis lokalt. Dessuten fungerer det som et dren.

Gjennomskyll. Ringer laktat tilsatt 2.500 I.E. Heparin/liter med 2 - 3 liter skyll/døgn brukes for lokal vasking av det infiserte området.

Bentranspantasjon, for å fylle defekten etter debridementet og for å stimulere frakturdeling. Kun spongiøst benvev bør transplanteres, ellers blir det lett et sekvester. Når beintransplantasjonen skal finne sted er omdiskutert. Noen transplanterer i forbindelse med primær revisjonsoperasjonen, men de fleste gjøre det etter noen uker når infeksjonen er brakt til ro.

Hud/muskellapp. Bløtdelsdekning over et infisert område er ofte et problem. Ved transplantasjon av hud/muskellapp hvor blodsirkulasjon til det infiserte området kan bedres, er sjansene for tilheling bedre.

2. Antibiotika.

Før resistensmønsteret for bakterien foreligger gir man vanligvis et antibiotikum som virker mot gule stafylokokker, da disse ofte er årsaken til postoperative infeksjoner i ortopedien. Man velger da vanligvis cloxacillin (Ekvacillin), diclocacillin (Diclocil), cefuroksim eller clindamycin (Dalacin). De første dagene gis antibiotika intravenøst, senere per os. Behandlingslengden er omstridt ved akutte postoperative operasjoner som svarer godt på behandling, er det vanligvis nok med behandling i noen uker, mens ved kronisk osteomyelitt er det ofte nødvendig med måneder. Vanligvis sier man at CRP må har vært normal i minst l mnd. antibiotica seponeres.

Antibiotika-profylakse

Da postoperative infeksjoner representerer en betydelig belastning både for den enkelte pasient og for behandlingsapparatet, må man legge avgjørende vekt på profylaksen. Sterile operasjonsforhold er selvsagt. Grundig planlegging og atraumatisk kirurgisk teknikk er sannsynlig de viktigste faktorene for å redusere postoperativ infeksjoner. Profylaktisk antibiotika kan være aktuelt ved en del inngrep. Hensikten er å ha tilstrekkelig konsentrasjon av antibiotika i operasjonsfeltet peroperativt og de første timene postoperativt. Profylaksen bør derfor gis ved innledning av bedøvelsen og de første timene postoperativt. Tall fra Det Norske Leddproteseregister viser at profylakse utover l døgn har ingen hensikt.