Indikasjon

• Identifikasjon og monitorering av syre/base-forstyrrelser.
• Nøyaktigere vurdering av grad av hypoksemi enn det pulsoksymetri tillater, og påvisning av samtidig endring i PaCO₂.
• Måling av oksygentrykk og/eller verifikasjon av oksygensaturasjon målt med pulsoksymeter.
• I sjeldne tilfelle vurdering av karboxyhemoglobinemi og methemoglobinemi.

Kontraindikasjoner

• Manglende kollateral arterieforsyning fra a.ulnaris (se Allens test).
• Lokal hudinfeksjon, trombe, misdannelse, brannskade eller stent.
• Unngå å stikke i arm med arterio-venøs fistel (hemodialysepasienter).

Gjennomføring

• Arterielle prøver tas enten ved arteriepunksjon (i arterie ved håndledd eller lyske) eller fra arteriekran.

• Ved arterielle prøver til analyse på blodgassinstrument brukes sprøyter tilsatt Li-heparin.
• Når blodgassprøyten er fylt opp til stempelet (all luft ute), trekkes sprøyten ut.
• Ha klar en kompress som overskytende blod kan sprøytes ut på.
• Fjern alltid eventuelle luftbobler.

• A. radialis ved håndleddet velges fortrinnsvis som innstikksted.
• Gjør Allens test for å bekrefte god sirkulasjon fra a. ulnaris til aktuelle hånd: be pasienten holde hånden med volarsiden opp, og lokaliser a. radialis og a. ulnaris. Legg kraftig press på begge arteriene slik at blodtilførselen til hånden stenges, og be pasienten knytte og åpne hånden noen ganger. Du vil se at hånden blir blek og du skal deretter se at fargen kommer raskt tilbake igjen (2–3 sekunder) når du slipper opp presset på ulnarisarterien. Ved normal test kan du altså stikke på radialisarterien.

• Juster sprøytens stempel slik at den rommer halve sprøyten, minimum 0,4 ml avhengig av type sprøyte.
• Fjern hetten med et fast grep ved bunnen av kanylen.
• Palper igjen etter puls omtrent 1 cm proksimalt for planlagt innstikksted, forbered pasienten på stikk, og stikk deretter direkte i en vinkel på 45˚ i retning mot blodstrømmen.
• Vent på blodsvar i sprøyten og observer farge, fylningstempo, inkl. ev. synlig pulsasjon. Ved arteriell punksjon vil det vanligvis strømme blod raskt inn i sprøyten og den vil fylles helt opp. Arterielt blod vil (avhengig av oksygenmetning) ha en mer lys og intens rød farge enn venøst blod.
• Trekk ut kanylen og appliser umiddelbart kraftig trykk, samt en kompress som festes med papirteip. Be pasienten/en kollega fortsette å komprimere over innstikkstedet i 2–3 minutter. Lengre kompresjon kan være nødvendig, f. eks. ved koagulopati.
• Sikre kanylen for å unngå stikkuhell. Kanylen kastes på forsvarlig måte, vanligvis i gul avfallsboks beregnet for smittefarlig avfall.
• Endestykket settes på tuppen av sprøytes, hold sprøyten oppover, og press ev. luft varsomt ut av sprøyten, til blod kommer ut i endestykket.
• Sprøytens innside er vanligvis dekket av heparin og bør derfor vendes rolig, gjentatte ganger, inntil blodet rekker å bli analysert.
• Ved mislykket prøvetaking, kan du forsøke å gjenta prosedyren, gjerne på motsatt arm. Ved 2–3 mislykkede forsøk bør man vurdere å be noen andre om hjelp.
• Blodgassprøyten må merkes med pasientens identitet og overbringes raskt (innen 10–15 minutter) til analyseapparat.
• Dersom prøven ikke kan analyseres innen 10–15 minutter, må den fraktes på isblokk eller i isvann og analyseres i løpet av 30 minutter.
• Svarark etter gjennomført analyse skal også merkes med identitet, samt mengde oksygentilskudd og type administrering.

Tolking

1. Resultat vurderes iht. oppgitte referanseområder.
2. Først vurder pH, om det er acidemi eller alkalemi.
3. Deretter om det er den metabolske eller respiratoriske komponent som er årsaken til pH-forandringen, eventuelt begge.
4. Hvor stor grad av kompensasjon som er satt inn.
5. Laboratoriedataene sammenholdes med sykehistorie og objektive funn hos pasienten.
6. Elektrolytter analysert på blodgass bør alltid kontrolleres med laboratoriet.

Respirasjonssvikt

Hypoksemi om PaO₂ < 8 kPa

Hyperkapni om PaCO₂ > 6 kPa

Alvorlighetsgrad av hypoksemi

• PaO₂/FiO₂= Oksygenratio
• Forhold mellom hva vi måler og hva vi gir av oksygen.
• Oksygeneringssvikt om oksygenration < 40kPa
• Alvorlig oksygeneringssvikt om oksygenratio er < 26.7 kPa

Primære syre-baseforstyrrelser vil føre til sekundære endringer, kompensasjon, som tenderer til å normalisere pH. Ved f. eks. primære metabolske acidoser vil respirasjonen øke, pCO₂ falle og pH delvis normaliseres; og ved primær respiratorisk acidose vil nyrene øke bikarbonatkonsentrasjonen.

Generelt kan vi regne med at respiratorisk kompensasjon ved metabolsk acidose er maksimalt utviklet innen 12–24 timer, mens den renale kompensasjon ved non-renal metabolsk og respiratorisk acidose ikke er maksimal før etter adskillige døgn.

Respiratorisk acidose
pH er lav, pCO₂ er høy. BE er normal ved akutte tilstander, men økt i kompenserte tilfeller. Ses hyppigst ved kronisk obstruktiv lungesykdom, men kan også være forårsaket av annen type underventilering pga. nevromuskulær sykdom, adipositas hypoventilasjon, brystvegglidelser, svikt i sentral respirasjonsregulering og andre.

Respiratorisk alkalose
pH er høy, pCO₂ er lav. BE er normal ved akutte tilstander, og ned mot –10 til –15 mmol/L i kompenserte tilfeller.

Respiratorisk alkalose ses ved hyperventilering som kan skyldes organiske hjernesykdommer, levercirrhose, graviditet, forgiftning med acetylsalisylsyre, angstanfall, tilstander som medfører hypoksi. Sekundær respiratorisk alkalose er imidlertid hyppigere og ses som kompensasjon for metabolsk acidose.

Metabolsk acidose
pH er lav, pCO₂ er normal initialt, men lav i kompenserte tilfeller, ned mot halvparten av den normale verdien. BE er lav.

Metabolsk acidose er den hyppigste syre-baseforstyrrelsen. Metabolsk acidose med normalt aniongap kan skyldes diaré, tarmfistler, overdosering med i.v. NaCl, nyresvikt (tidlig fase), renal tubulær acidose, parenteral ernæring, acetazolamidbehandling. Metabolsk acidose med økt aniongap kan skyldes ketoacidose, laktacidose, nyresvikt (langtkommen), medfødte metabolske sykdommer og forgiftning med acetylsalisylsyre, etylenglykol, metanol o.l.

Metabolsk alkalose
pH er høy, pCO₂ kan ofte være høy ved kompensasjon, opp mot 7 kPa. BE er høy.

Metabolsk alkalose ses ved brekninger, diuretikabehandling (særlig initialt), behandling av respiratorisk acidose, da denne vil være kompensert av en metabolsk alkalose dersom den respiratoriske acidosen har fått stå over tid, overdosering med kalsiumkarbonat (kalsium-alkali-syndromet), svær sitrattilførsel (ved massive blodtransfusjoner tilføres sitrat i store mengder, og denne omdannes til bikarbonat).

Indikasjon

Når det er vanskelig eller ikke ønskelig å gjennomføre en arteriell blodgass.

Gjennomføring

Stikkdybde

Hos voksne

• På voksne utføres kapillær blodprøvetaking i finger. Stikkdybden bør være mindre enn 2,4 mm.

Hos barn

• Hos barn avgjør størrelsen på barnets finger om en kan utføre kapillær blodprøvetaking i finger.
• Stikkdybde tilpasses barnets alder og vekt og ønsket prøvevolum. Velge den lansetten som gir mest prøvevolum med minst mulig intervensjon. Se tabell for veiledende stikksted og stikkdybde. Følg lokale retningslinjer.

Prøvetaking

1. Identifiser pasienten.
2. Utfør håndhygiene, og ta på hansker.
3. Velg et egnet stikksted på pasientens finger eller hæl. Varm evt. huden.
4. Vask huden.
5. Hold pasientens hånd eller fot i et godt grep.
6. Utfør hudpunksjonen raskt og presist.
7. Tørk bort første dråpe for å hindre at blodprøven fortynnes med vevsvæske (med mindre produsenten av pasientnært utstyr anbefaler noe annet).
8. Vent litt før neste bloddråpe klemmes forsiktig frem. La dråpen renne ned i prøverøret eller suges opp i et kapillærrør/strimmel.
9. Klem frem en ny bloddråpe.
10. Prøverørene fylles til angitt merke i anbefalt rekkefølge.
11. Fyll prøverørene så raskt som mulig for å unngå koagler. Roter rørene forsiktig underveis.
12. Sett kork på prøverørene etter hvert.
13. Vend alle prøverør opp/ned fem–ti ganger.
14. Når alle rør er fylt holdes en kompress over punksjonsstedet. Trykk godt mot huden.
15. Plaster/tape eller elastisk bandasje settes stramt over kompressen.
16. Kast den brukte lansetten i boks for skjærende og stikkende avfall.
17. Ta av hanskene og utfør håndhygiene.

Prøvetaking på barn

• God kommunikasjon med barnet og barnets foresatte er viktig. Fortell barnet om hvordan prøvetakingen gjennomføres, og tilpass informasjonen til barnets alder. Involver barnet i prøvetakingen hvis det er hensiktsmessig. Distraksjoner kan redusere stress i prøvetakingssitusjonen. F. eks. sang, telling, video etc.
• Det kan være hensiktsmessig få en kollega til å støtte armen.
• Gråt er en naturlig reaksjon. Trøst barnet underveis og etterpå. For mer informasjon om prøvetaking på barn se lokale retningslinjer.

Prøvetaking på nyfødte

• Nyfødte bør være varme og mette før prøvetaking.
• Smertelindring (1 ml sukkervann 25–30 %) anbefales.
• Følg lokale retningslinjer for bruk av hydrofob krem. Kremen kan smøres på hælen for å samle blod ved kapillær prøvetaking. Vær oppmerksom på at kremen kan interferere på analyseresultatene.

Viktige forholdregler

• Varming av huden
  • Kalde hender/føtter bør varmes 3–4 minutter dette gir bedre blodsirkulasjon, og bedrer kvaliteten på prøvematerialet. Varm huden for å få arterialisert blodprøve til blodgass.
  • Vær forsiktig med temperaturen (< 40 °C) for å unngå brannskader. Vær spesielt oppmerksom ved blodprøvetaking på premature barn. Det anbefales å legge papir eller tøy mellom varmeputen og huden.
• Hemolyse
  • Hemolyse er en av de vanligste feilkildene ved kapillær blodprøvetaking. Mye klemming og melking av finger/hæl kan gi hemolyse. Unngå å skrape prøverøret mot huden.
  • IV-infusjon og blodprøvetaking.
  • Unngå prøvetaking i ekstremitet der det pågår infusjon. Dersom kapillær blodprøve må tas i same ekstremitet anbefales det å stanse infusjonen i minst 10 min før prøvetakingen finner sted. Se lokale retningslinjer.

Tolkning

• Resultat vurderes iht. oppgitte referanseområder.
• O₂ verdi vil oftest ikke oppgis fordi den ikke kan stoles på.
• Se ellers under arteriell blodgass.