Utredning og kontroll av leversykdommer, særlig ved mistanke om kolestase. Mistanke om skjelettsykdommer med økt osteoblastaktivitet. Mistanke om familiær hypofosfatasi.

Prøvetaking
Serumrør med gel. Unngå langvarig stase.

Holdbarhet

Romtemp: 7 dager

Kjøleskap: 7 dager

Frys: 7 dager

Oppbevaring

Prøvene oppbevares i 7 dager etter ankomst på laboratoriet.

Alkaliske fosfataser (ALP) er en gruppe membranbundne enzymer som katalyserer spalting av fosforsyreestere ved pH-optimum 9–10. Alkaliske fosfataser finnes i mange celler, bl.a. i karendotel, tynntarmens slimhinne, nyretubuli, leverceller, i skjelett (osteoblaster) og i placenta (trofoblaster). Det er påvist flere isoenzymer, de fire viktigste er uspesifikk ALP, tarm-ALP, placenta-ALP og placentaliknende ALP. Det uspesifikke isoenzymet har tre isoformer: lever-, skjelett- og nyrealkaliske fosfataser. ALP på osteoblaster deltar i osteogenese og kalsifisering. Ellers er enzymenes naturlige funksjon ukjent. Det aller meste av den alkaliske fosfataseaktiviteten som finnes i plasma skyldes lever- og skjelettisoformene. Hos barn og ungdom er aktiviteten av skjelettisoformen høyere enn hos voksne. I voksen alder bidrar lever- skjelettisoformene med omtrent like mye til den totale aktiviteten i plasma. Ved kolestase øker syntesen av alkalisk fosfatase i leverceller som ligger inntil gallegangene, og noe av denne enzymmengden kommer over i blodet. Halveringstiden for alkaliske fosfataser i plasma er ca. 2 døgn for lever- og skjelettisoformene, og ca. 7 døgn for placenta-ALP. Tarm-ALP er meget ustabil, og har en halveringstid på mindre enn 5 timer.

Kommentarer til referanseområdene
P-ALP viser en betydelig individuell aldersvariasjon avhengig av om pasienten er i vekst. De angitte referanseområdene vil derfor ikke alltid være relevante for den enkelte pasient. Personer over 60 år har opptil 1,5 ganger høyere nivåer enn yngre voksne. P-ALP stammer vanligvis fra leveren hos eldre menn og fra bein hos postmenopausale kvinner. Referanseområdet i svangerskapets 3. trimester kan settes til 30–250 U/L (isoenzymet fra placenta kommer over i blod). Hos enkelte personer, oftest med blodgruppe O eller B, øker aktiviteten med opp til 20 U/L 2 timer etter fettrike måltider.

Svært høye verdier, over 3 ganger øvre referansegrense, sees ved intra- og særlig ved ekstrahepatisk kolestase, osteitis deformans (Pagets disease of bone) og ved utbredte, osteoblastiske metastaser (for eksempel fra prostatacanser). Ekstrahepatisk kolestase gir ofte høyere verdier enn intrahepatisk. Flere tilfeller av forbigående betydelig hyperfosfatasemi er beskrevet hos små barn (< 3 år). Årsaken er ukjent. Fenomenet kan vare i uker til måneder, men er ikke erkjent sykdomstegn i seg selv.

Verdier opp til 3 ganger øvre referansegrense forekommer ved osteogent sarkom, renal osteodystrofi, primær hyperparatyreoidisme, rakitt og osteomalaci, frakturer under tilheling, alle slags leversykdommer (blant annet romoppfyllende prosesser i lever, viral og kronisk hepatitt og infiltrerende sykdom i leveren), ved inflammatorisk tarmsykdom, hjertesvikt og enkelte cancerformer som produserer alkaliske fosfataser.

Hvis årsaken til høy p-ALP er uklar, er det nyttig å vurdere p-GT, som oftest er høy hvis det dreier seg om leverlidelse, men normal ved sykdommer i skjelettet. Isoenzymbestemmelse har vi sjelden nytte av, men det kan være nyttig hvis økt p-ALP er eneste unormale funn hos en tilsynelatende frisk person eller hvis økningen er høyere enn ventet ut fra klinisk situasjon. Konstant høy p-ALP uten påvisbar sykdom i lever, skjelett eller tarm kan skyldes sirkulerende komplekser av alkaliske fosfataser og immunglobulin. En praksisrapport om rasjonell testing i BMJ 2013 beskriver en systematisk fremgangsmåte for å vurdere et isolert forhøyet p-ALP nivå hos en asymptomatisk pasient (3).

Lave verdier er et typisk funn hos pasienter med familiær hypofosfatasi (en sjelden, metabolisk defekt med hemmet mineralisering av bein, dvergvekst og prematur felling av melketenner), men kan også sees ved andre former for vekstretardasjon, er sett hos pasienter med underernæring, sink- og magnesiummangel, hos postmenopausale kvinner som får østrogenbehandling for osteoporose, hos pasienter med vitamin B12-mangel, hos pasienter med Wilsons sykdom og hos noen få pasienter med hypotyreose.

Feilkilder

Langvarig bruk av venøs stase i forbindelse med prøvetaking kan øke p-ALP med opp til 50 U/L. Nivået kan øke opptil 6 % hvis prøven oppbevares 96 timer i romtemperatur.

Analytisk variasjon og måleusikkerhet

Architect C16000 og C4000, Abbott. Modifisert IFCC, aktivitet