Metatarsal fraktur

Metatars frakturer er relativt vanlige skader. Skademekanisme er ofte direkte traume mot fotrygg, inversjons-avulsjonsskade, eller overbelastningsskader. Enkle frakturer har ofte lite feilstilling grunnet sterke intermetatarsalligamenter mellom metatarsene distalt og proksimalt. Distale frakturer har dog oftere feilstilling grunnet bøyesenene som trekker distalfragmentet plantart og proksimalt.

Riktig alignment av forfoten er viktig for fotens biomekanikk. Under gange går ca. 50% av kroppsvekten gjennom 1. metatars, mens 2. til 5. metatars tar ca 10-15% av kroppsvekten hver.

Smerte, hevelse, direkte og indirekte ømhet, ev. synlig feilstilling.

Vanlig rtg., AP- og skråprojeksjon, ev. rtg. sidebilde. Ved proksimale metatars frakturer kan CT være indisert for å avdekke ev. Lisfranc skade.

Stabile og udislokerte metatarsalfrakturer (< 10° angulasjon og < 4 mm ad latus forskyvning) behandles konservativt i gips i 4-6 uker. Større feilstilling aksepteres i horisontalplanet, spesielt i 2.-4. metatars, enn i sagitalplanet. Feilstillinger i sagitalplanet kan føre til dyptstående metatars og metatarsalgi. Stressfrakturer behandles konservativt, gjerne i sko med stiv såle. Unntak er frakturer i overgangen metafyse/diafyse i 5. metatars (se under). Dislokerte frakturer kan forsøkes reponeres lukket og pinnes. Pinnen settes inn retrograd fra distalt, plantart inn i distale del av metatarsen og videre opp i proksimale del. Ved åpen reposisjon føres pinnen antegrad gjennom bruddet (distale fragment) og tas ut plantart for så etter reposisjon å føres tilbake til proksimale fragment. Alternativt kan frakturene fikseres med plate og skruer.

Ekstern fiksasjon aktuelt ved store bløtdelsskader. Obs! Kompartmentsyndrom ved crush-skader.

1. metatars fraktur krever nøyaktig reposisjon. Fiksering kan gjøres med krysspinning, men skruer og ev. plate vil ofte være nødvendig.

5. metatars fraktur:

Proksimale avulsjonsfrakturer med dislokasjon > 2mm step i leddflaten fikseres med ”tension band”- osteosyntese eller skruer. Udislokerte, proksimale frakturer har ellers godt tilhelingspotensiale og behandles konservativt, stiv såle, belastning til smertegrense.

Frakturer i overgangen metafyse/diafyse (Jonesfrakturer) har dårlig tilhelingspotensiale. Disse behandles vanligvis med gips og avlastning i 6-8 uker. ORIF ved dislokasjon. Unntaket er idrettsutøvere/aktive mosjonister (ofte stressrelatert fraktur). Disse bør behandles med intramedullær skrue og stiv såle i 6 uker da refrakturrisikoen er høy (10-25 %) etter konservativ behandling.

Residiv etter gipsbehandling bør behandles med intramedulær skrue.

Pasienter med stressfraktur i 5. metatars bør undersøkes for cavovarus feilstilling i føtter som gir økt belastning på lateralsiden av foten. Vurder behov for fotsenger med lateral kile.

Etter åpen reposisjon og fiksasjon tillates kun belastning på hæl frem til 6 uker postoperativt, deretter gradvis økende belastning innefor smertegrensen.

Tilstøtende ledd bør mobiliseres uten belastning i tilhelingsfasen.

Metatarsalgi pga. endret trykkbelastning, kar-/nerveskade, mal-/nonunion, infeksjon. Ved deformitet kan fotsenger/spesialsko eller korrigerende osteotomier være nødvendig.

Kontroll med røntgen etter 6 uker