Ved elektrokonvulsiv behandling (ECT) påføres en kontrollert mengde strøm gjennom elektroder plassert på hodet med den hensikt å indusere et generalisert krampeanfall. Virkningsmekanismen er trolig multimodal, de mest vanlige teoriene går ut på at blodsirkulasjonen, nevrotransmittorer, nevroendokrine systemer og nevrogenesen stimuleres. Behandlingen gis under narkose. Vanligvis gis 6-12 behandlinger, med intervall på 2-3 behandlinger pr uke. Det anbefales antidepressiva som vedlikeholdsbehandling for å motvirke tilbakefall, eller vedlikeholds ECT der psykofarmakologisk behandling ikke er tilstrekkelig. Behandlingsmetoden har vært anvendt til behandling av en rekke psykiske lidelser, men er best dokumentert for behandling av depressive tilstander.
ECT skal som hovedregel kun gis på grunnlag av pasientens informerte samtykke. Pasienten må informeres godt og samtykket bør foreligge skriftlig. Helt unntaksvis kan ECT gis uten samtykke ved nært forestående alvorlig fare for pasientens liv eller helse (nødrett).
ECT ved depresjon (også ved bipolar depresjon)
ECT ved andre lidelser
ECT tolereres vanligvis godt, men kan gi bivirkninger som hodepine, kvalme, muskelsmerter og forvirring. Disse går over etterhvert. Noen kan oppleve å få nedsatt konsentrasjonsevne mens andre kan oppleve bedring av konsentrasjonsevnen. Evnen for ny læring blir trolig bare svekket de aller første dagene/ukene etter en serie med ECT. I noen tilfeller kan varige hukommelsesproblemer i form av tap av enkelte personlige minner oppstå. Minner fra ukene og månedene før ECT-behandling, samt under ECT-behandlingen er mest utsatt for glemsel.