Barnefrakturer generelt

Periost er tykkere, sterkere og mer osteogent hos barn. Tilhelede barnefrakturer har mye større remodelleringsevne enn frakturer hos voksne og en kan derfor ofte akseptere større feilstillinger. Akseremodellering og lengdetilvekst skjer hyppigst, sjeldnere rotasjonskorreksjoner. Jo yngre barnet er, jo større remodellering kan forventes. Frakturens lokalisasjon avgjør hva som kan aksepteres av feilstillinger. Skader i nærheten av eller gjennom fysene, kan føre til varig feilstilling og funksjonsnedsettelse. Ved fysenære frakturer tilstrebes anatomisk reposisjon. Gjentatte lukkede eller åpne reposisjonsforsøk kan på den annen side medføre ytterligere fyseskade. Fyseskader hos barn kan forekomme som ekvivalenter til ligamentskader hos voksne og apofyseavulsjoner som ekvivalenter til sene- eller muskelrupturer. Fyseskadene klassifiseres i henhold til Salter-Harris. Alle fyseskader tas til kontroll ved poliklinikken ett år etter skaden.

Oversikt typer

De hyppigste bruddtypene er fingerfrakturer og distale radius- og antebrachiumfrakturer.

Frakturtyper særegne for barn

• Bucklefraktur: Kompresjonsfraktur av kortikalt metafysært ben.
• Greenstickfraktur: Fraktur som ikke går gjennom begge cortikalis. Fraktur på tensjonssiden, mens kompresjonssiden kan være plastisk deformert. Hyppigst på underarm.
• Plastisk deformasjon: Typisk i radius, ulna eller fibula.
• Fysefrakturer: Utgjør omtrent 20% av barnebruddene.

Ta ev. rtg. av frisk side til sammenligning. Ved visse frakturlokalisasjoner brukes CT for å avgjøre ev. operasjonsindikasjon. Se under de enkelte anatomiske lokalisasjoner. MR kan brukes for avdekking av okkulte frakturer og f.eks. ved vurdering av viabilitet av caput femoris.

Se emnet Tromboseprofylakse hos barn.

Frakturkontrollene bør som regel være hyppigere jo yngre barnet er og jo mer leddnær frakturen er. Åpne brudd og brudd med kar- og/eller nerveskade kontrolleres spesielt. Albue-, kne- og ankelnære frakturer skal kontrolleres etter tilheling til funksjonen er tilnærmet normalisert og det ikke er mistanke om bekymringsfull aksefeil eller instabilitet. Femur- og crusfrakturer kontrolleres til det er avgjort at det ikke er intervensjonstrengende anisomeli eller rotasjonsfeil. Alle fysefrakturer kontrolleres ett år etter skaden.

Osteosyntesemateriell i underekstremitetene hos barn fjernes som regel når bruddet er tilhelet. Det er dog ikke nødvendig med skruer i hofte-, kne- eller ankelnivå hvis de ikke gir plager. I overekstremitetene er det mindre aktuelt å fjerne osteosyntesemateriell. Skruer eller pinner som affiserer fyse, skal selvsagt fjernes så snart som mulig.

Elastiske nagler i femur fjernes etter 4-6 måneder. Elastiske nagler i underarm skal som hovedregel ikke fjernes. (Ved innsetting skal de kuttes i nivå med knokkelen.)

Bekkenfrakturer hos barn er sjeldne og omtales ikke spesielt. Det samme gjelder fotfrakturer og fotluksasjoner utenom calaneusfrakturer (som også er sjeldne). Håndskader er hyppigere, spesielt fingerfrakturer, men disse behandles i liten grad hos oss og omtales ikke her. Columnafrakturer hos barn som ledd i høyenergiskader er sjeldne. Bilbelteskader (spesielt bakseteskader med topunkts bilbelte) skal gi mistanke om instabilitet i columna. MR er som regel nødvendig i utredningen.