Osteomyelitt

Voksne pasienter med mistenkt osteomyelitt eller diabetes fotinfeksjon skal i hovedsak innlegges ortopedisk infeksjonspost. Pasienter med spondylodiskitt eller sepsis/behov for overvåkning innlegges Infeksjonsseksjonen ved Medisinsk avdeling.

Hyppigst Staphylococcus aureus. Ved fremmedlegemer: koagulase-negative stafylokokker og S. aureus. Gramnegative tarmbakterier, ofte i kombinasjon med andre bakterier sees spesielt hos diabetikere (diabetesfot-infeksjon).

Ofte gradvis utvikling over dager til uker/måneder. Et unntak er akutt hematogen ostemyelitt som hos voksne oftest er i columna (spondylodiskitt)

Smerter, hevelse, palpasjonsømhet, redusert bevegelse og økt temperatur i huden lokalt (bruk øre- termometer) er vanlig. Feber, ofte lavgradig, men diurnal temperaturkurve er som regel opphevet. Rubor/hevelse i huden over det infiserte beinet kan forekomme. Ved langvarig osteomyelitt er symptomene ofte mindre uttalte, men fistel til hud kan forekomme med hudforandringer omkring fistelåpningen.

Viktig å sikre bein og puss til dyrkning og mikroskopi før start av antibiotika!

Osteomyelitt krever langvarig behandling, derfor er bakteriologisk diagnose særdeles viktig. Pasientene er som regel ikke septiske, slik at antibiotika nesten aldri skal gis før adekvat diagnostikk.

Blodprøver

Blodkulturer 2 sett.

Hb, Lpk, differensialtelling, CRP, SR, urinsyre.

Ved sepsis: Sepsis status 1 (i DIPS).

OBS: Ved kronisk osteomyelitt kan lpk være normal og CRP og SR kun lett forhøyet.

Røntgenundersøkelse tas initialt. Vær oppmerksom på at patologiske funn først kan ses ved vanlig røntgen undersøkelse når minst 30 % beinreabsorpsjon foreligger. Dette kan ta flere uker.

MR

Ved mistanke om osteomyelitt av kort varighet, f.eks. spondylodiskitt, bør det tas MR da betennelsesforandringer påvises langt tidligere enn med vanlig røntgen.

CT

Tas ved mistanke om intraossøs abscess, kortikal defekt, beinsekvestre, eller ved behov for veiledet beinbiopsi.

Bakteriologisk prøve

Diagnostiske prøver skal tas før antibiotikabehandling igangsettes og fortrinnsvis gjennom hel hud. Aspirasjon fra infisert bein kan forsøkes, men det beste er å ta beinbiopsi (CT- eller ultralyd-.veiledet eller peroperativt). Ved osteomyelitt med utgangspunkt i sår, bør prøve vanligvis tas i forbindelse med kirurgisk revisjon.

Prøven sendes til dyrkning og til Gramfarging for mikroskopi, biopsier også til histologisk undersøkelse. Be om 16SrDNA PCR ved negativ dyrkning

Ved tvil bør det tas prøve til tuberkulose-undersøkelse (mykobakterie-dyrkning og mikroskopi)

Antibiotikabehandling, se Antibiotikabruk i sykehus (ben- og leddinfeksjoner), HDIR.

Kirurgisk behandling

Ved mistanke om osteomyelitt skal pas. vurderes for kirurgi senest i løpet av første døgnet og straks hvis det er mistanke om intra- eller ekstraossøs pussdannelse, fare for leddaffeksjon, eller fare for kompresjonsskader på beinnære strukturer. Vær spesielt oppmerksom på plantarabscess.

Ved spondylodiskitt, der det kan være fare for, eller tegn til kompresjon av medulla eller nerver, skal nevrokirurg (cervicalcolumna) eller nevrokirurg/ ortoped (thoracolumbosacralalcolumna) tilkalles umiddelbart.

I forbindelse med operative inngrep skal biopsier eller infisert materiale sendes til dyrkning, gramfarging og til histologi, eventuelt også til mykobakterie-dyrkning og mikroskopi.

Kronisk osteomyelitt krever nesten alltid kirurgisk behandling i tillegg til antibiotika.

Kontroll etter osteomyelitt-behandling er spesielt viktig fordi det er en ikke ubetydelig risiko for residiv. Pasienter med akutt osteomyelitt bør følges i minst 6 måneder etter avsluttet behandling, kronisk osteomyelitt i minst ett år.