Underarmsbrudd, generelt

Underarmsbrudd hos barn er vanlige og utgjør omtrent 40 % av alle brudd i pediatriske pasientgrupper. Skader forekommer ofte etter fall, hvor den distale radius og ulna er involvert i 60 % av tilfellene. Fordi 80 % av lengdeveksten i underarmen skjer i den distale radius og ulna, kan skade på disse områdene påvirke vekst og utvikling av armen.

Underarmen har et stort bevegelsesområde (ROM) for pronasjon og supinasjon, der gjennomsnittlig ROM er 90°/90°. 50/50°ROM er nødvendig for å gjennomføre dagligdagse aktiviteter. Områder av bruddet påvirker rotasjonen ulikt: deformiteter i den proksimale og midtre tredjedelen kan påvirke supinasjon, mens deformiteter i distale tredjedel primært påvirker pronasjon. Bayonett-deformiteter påvirker vanligvis ikke rotasjon.

Deformitet på 10° i midtre del av underarmen reduserer rotasjonen med 20-30°.

Symptomer inkluderer smerte, feilstilling og hevelse. Ved distale frakturer kan hevelse føre til trykk mot karpal tunnelen, og skade på nerver som AIN (anterior interosseous nerve) og PIN (posterior interosseous nerve) kan oppstå ved mer proximale brudd. Ca. 15 % av alle tilfeller er assosiert med skader i albue, hånd eller DRU-ledd (distal radioulnar ledd).

Standard røntgenundersøkelse tas i front- og sideprojeksjon og viser om frakturen er komplett eller inkomplett. Ved mer komplekse skader, som Monteggia- eller Galeazzi-frakturer, kan ytterligere røntgenbilder være nødvendig for å visualisere skadeomfanget.

Underarmsbrudd hos barn klassifiseres ut fra følgende:

• Lokalisasjon: distale, proximale eller midtskaft.
• Type: buckle (kompresjon), inkomplett (greenstick) eller komplett.
• Deformitet og vinkelfeilstilling: Spesielt relevant for valg av behandling og potensiell påvirkning på rotasjonsbevegeligheten.

Behandling er omtalt under egne kapitler, se Underarm og håndledd, og vil avhenge av alder, bruddtype og grad av feilstilling:

• Konservativ behandling:
• Buckle-frakturer behandles vanligvis med gips i 3-4 uker uten behov for reposisjon.
• Greenstick-frakturer krever reposisjon basert på apex-retning: ventral apex i supinasjon og dorsal apex i pronasjon. Det er vanlig å gipse med 90° bøy i albuen.
• Inkomplette frakturer (intakt periost på en eller begge knokler) kan behandles med gips, men ustabile frakturer krever ofte elastisk intramedullær nagling (TEN).
• Operativ behandling:
• Komplette frakturer: Ved dislokasjon og ustabilitet behandles disse med elastisk intramedullær nagling (TEN) for å sikre stabilitet. Platefiksasjon kan vurderes ved åpen fraktur eller ved multitraumatiserte skader, spesielt hos eldre barn (over 10-12 år).
• Monteggia-frakturer: Proksimal ulnafraktur med luksasjon av caput radii krever reposisjon av caput radii og nagling eller platefiksasjon av ulnafrakturen.
• Galeazzi-frakturer: Distal radiusfraktur med luksasjon av caput ulna behandles med lukket reposisjon og høy gips. Ved manglende stabilitet kan radius stabiliseres med TEN eller platefiksasjon.
• Postoperativ behandling og oppfølging

Ved operasjon med TEN bør naglene forhåndsbøyes for optimal støtte, og posisjonen kontrolleres for å sikre korrekt reposisjon. Ved gipsing kontrolleres reposisjon med røntgen etter 5-7 dager, og avsluttende røntgenkontroll tas ved fjerning av gips. Etter kirurgisk behandling følges pasienten opp med røntgen etter 6-8 uker for å vurdere tilheling.

Mulige komplikasjoner inkluderer:

• Malunion: Feilstilling etter tilheling, som kan påvirke rotasjon og funksjon.
• Non-union: Manglende tilheling, som krever videre behandling.
• Muskelsvakhet: Vanlig ved lengre perioder med immobilisering.
• Rotasjonsbegrensning: Dette er vanlig ved inkomplett reposisjon eller feilstilling, spesielt i midtskaftbrudd.
• Nervepåvirkning: AIN- og PIN-skader kan forekomme, spesielt ved høye brudd.