Klonidintest

26.02.2020Versjon 2.1Forfatter: Paal Methlie og Jørn V. Sagen

Indikasjon 

Bekrefte eller avkrefte feokromocytom hos pasienter med gråsoneverdier for p‐normetanefrin (p-NMN). 

Bakgrunn 

Klonidin virker som agonist på α2-reseptorer og hemmer normalt utskillelse av noradrenalin.

 

En forventer at pasientene med feokromocytom ikke faller i p‐NMN under testen, mens pasienter med normal sympatisk aktivering faller til normale nivå. Ulike analysemetoder opererer med forskjellige referanseområder. Vi definerer gråsonen som opptil 2 ganger øvre referansegrense for metoden som er anvendt. NMN nivå over 3 ganger øvre referansegrense er sjelden falsk positiv og bør utredes videre som feokromocytom.

 

Adrenalin/metanefrin hemmes normalt ikke av klonidin og måles ikke under testen.

Kontraindikasjon 

AV‐blokk grad 2‐3 eller syk sinus syndrom.

Praktisk gjennomføring 

  • Enkelte medikamenter må seponeres før testen, blant annet α -metyldopa, MAO-hemmere, sympatomimetika og kokain. Betablokker må seponeres minst 48 timer før testen. Sulfasalazin, paracetamol, acetaminofen, levodopamin kan gi analytisk interferens ved enkelte metoder. Flere antidepressiva kan gi gir økning i p‐NMN(> x 2).  
  • Pasienten skal ligge på sykehus/hotellet natten over. Legg perifer venekateter til prøvetakning. La pasienten ligge en ½ time før testen startes og under hele testen. Ta basalblodprøver og gi Catapresan 300 μg per os. Blodtrykk og puls kontrolleres hver time. Blodprøver tas etter 2 og 3 timer.
  • Bivirkninger kan være munntørrhet, hypotensjon, bradykardi og diare (se Felleskatalogteksten for Catapressan).
  • NMN analysen krever 2,5 ml EDTA-plasma som straks settes på is og kjølesentrifugeres.

Tolkning 

Hos friske forventes minst 40 % reduksjon av p-NMN, og at p-NMN havner innenfor normalområdet etter 3 timer. Manglende fall av p-NMN > 40 % og persisterende nivåer over øvre referansegrense er en positiv test. Diagnostisk sensitivitet er angitt som 100 % og spesifisitet 96 %.

Referanser 

  1. Eisenhofer, G., et al., Biochemical diagnosis of pheochromocytoma: how to distinguish true- from false-positive test results. J Clin Endocrinol Metab, 2003. 88(6): p. 2656-66. DOI: 10.1210/jc.2002-030005
  2. Lenders, J.W., et al., Pheochromocytoma and paraganglioma: an endocrine society clinical practice guideline. J Clin Endocrinol Metab, 2014. 99(6): p. 1915-42. DOI: 10.1210/jc.2014-1498
  3. van Berkel, A., J.W. Lenders, and H.J. Timmers, Diagnosis of endocrine disease: Biochemical diagnosis of phaeochromocytoma and paraganglioma. Eur J Endocrinol, 2014. 170(3): p. R109-19. DOI: 10.1530/EJE-13-0882