Nevrofilament-lettkjede (NfL/NF-L/NFL) er ett av de fire nevrofilamentproteinene som bygger opp nevroners cytoskjelett. NfL-konsentrasjonen kan måles både i blod og CSV og nivåene er sterkt korrelert. Ved aksonal skade eller nevrodegenerasjon øker konsentrasjon, først i spinalvæske og deretter i blod. Økningen har vist seg å være knyttet til både omfanget av aksonal skade og nevrodegenerasjon, og til prognose ved ulike sykdommer som rammer nervesystemet. NfL er mest undersøkt ved nevrodegenerasjon og nevroinflammasjon som rammer tykke myeliniserte aksoner, men NfL har også vist seg å øke ved perifere og sentrale nevro-inflammatoriske lidelser, nevrologiske infeksjoner og ved traumer og iskemi. Samlet sett er serum-NfL en sensitiv, men ikke sykdomsspesifikk markør for nevroaksonal skade og degenerasjon.
Vurdere nevroaksonal skade og nevrodegenerasjon.
Pasientforberedelse
Ingen.
Prøvetaking
Serum uten gel, minimum 0,5 mL. Unngå hemolyse.
Prøven må sentrifugeres og avpipetteres før forsendelse.
Holdbarhet når sentrifugert og avpipettert:
Romtemperatur: 7 dager
Kjøleskap: 2 uker
Forsendelse
Hvis prøven ikke ankommer i løpet av 6 dager, må den sendes på tørris.
Rekvisisjon
Laboratoriefag Ahus: rekvisisjoner for utskrift ("Nevromarkører").
Serum
Aldersgruppe |
ng/L | Ref. |
0–3 år | < 16,6 | 1 |
3–18 år | < 13,9 | 1 |
18–20 år | < 7,4 | 2 |
20–30 år | < 9,9 | 2 |
30–40 år | < 13,1 | 2 |
40–50 år | < 17,5 | 2 |
50–60 år | < 23,3 | 2 |
60–70 år | < 30,9 | 2 |
70–80 år | < 41,3 | 2 |
> 80 år | < 54,9 | 2 |
Kommentarer
Referanseverdiene for voksne er basert på øvre 97,5-persentil av målinger på friske frivillige danske blodgivere. De er utviklet ved bruk av NF-light assay på SimoaTM HD-1 platform (Quanterix, Lexington, MA, USA).
Tolkning av NfL-nivåer kan være utfordrene grunnet begrenset kunnskap om aldersspesifikke og sykdomsspesifikke referanseverdier og beslutningsgrenser. Det er utviklet et interaktivt verktøy ved Amsterdam UMC som kan benyttes som tolkningsstøtte: NfL interface for physicians
Økt serum-NfL ses ved flere nevrodegenerative lidelser som ALS, MS og ved tilstander med parkinsonisme som progressive supranukleær parese (PSP) og kortikal degenerasjon (CBD), mens nivået ofte er normalt ved klassisk Parkinsons sykdom. Økte nivåer ses også ved nevrodegenerative demenstilstander som frontallappsdemens, mens økningen ofte er mindre uttalt ved Alzheimers sykdom.
Varsomhet må utvises ved tolkning av NfL, da den ikke er sykdomsspesifikk. Analyseresultatene bør kun brukes i kliniske sammenhenger hvor forskning har vist nytteverdi, og resultatene må tolkes i sammenheng med annen klinisk relevant informasjon. Generelt, og basert på dagens kunnskap om NfL, ser det ut til at høyere nivåer av NfL er knyttet til 1) større skadeomfang og 2) mer akutt skade. F.eks vil demenstilstander med raskere progresjon, som frontallapsdemens, ofte ha høyere verdier enn demenstilstander som progredierer langsommere, som Alzheimer sykdom. Dersom pasienten nylig har gjennomgått akutte hendelser som hjertestans, (asymptomatisk) cerebral iskemi eller fått perifer nerveskade, kan dette også gi betydelig økning i NfL-nivå og påvirke tolkningen ved utredning av sykdommer av mer kronisk karakter som nevrodegenerative lidelser. Etter gjennomgått hypoksi pga. hjertestans kan NfL øke 1000–10000 ganger. Ved mistanke om at akutte hendelser påvirker resultatet, kan det være nyttig å repetere målingen etter noe tid. Halveringstiden til NfL i blod har blitt rapportert å være ca 6. uker (1–2 md).
Høyere serum-nivåer av NfL ses ved økende alder, redusert nyrefunksjon, graviditet og diabetes. I tillegg er høyere nivåer beskrevet blant annet ved atrieflimmer og hjerteinfarkt.
Lavere serum-nivåer av NfL kan finnes hos personer som er overvektige (BMI ≥ 30).
Feilkilder
Alle immunometriske analyser kan i sjeldne tilfeller være utsatt for interferens pga. heterofile antistoffer eller autoantistoffer. I tillegg kan man ved ekstremt høye analyttkonsentrasjoner ikke utelukke hook-effekt (falskt lave resultater). Dersom laboratorieresultatet ikke stemmer overens med det kliniske bildet, bør disse mulighetene vurderes.
Analytisk og biologisk variasjon | Ref. | |
Analytisk variasjon: | < 6 % | 3 |
Intraindividuell biologisk variasjon: | 9 % | 4 |
Interindividuell biologisk variasjon: | 25 % | 4 |
Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager.