Beskyttelse ved kontakt-, luft- og høyrisikosmitte. Isolering.

En person kan smittes ved at mikroorganismer blir overført fra en person til en annen via kontakt med slimhinner eller skadet hud (f.eks. sår eller eksem). Til grunn for alt smittevern i helsetjenesten ligger basale smittevernrutiner. Ved konkret mistanke om smittsom sykdom forsterkes de basale smittevernrutinene med spesifikke isolasjonsrutiner og utstyr tilpasset mulige smittemåter; kontaktsmitte, dråpesmitte og luftsmitte. Inokulasjonssmitte (stikkuhell) og vektorbåren smitte (bitt eller stikk fra leddyr som f.eks. insekter og flått) er andre smittemåter som ikke omtales nærmere her fordi de vanligvis ikke krever isolasjonstiltak eller spesielt utstyr. Det vises for øvrig til Isoleringsveilederen (Smittevern 9) utgitt av Folkehelseinstituttet1. [1D]

Basale smittevernrutiner skal hindre eksponering for kroppsvæsker eller annet materiale som kan inneholde smittestoffer, også når det ikke foreligger konkret mistanke om smitte. Basale smittevernrutiner inkluderer bl.a. rutiner for hånd- og hostehygiene, pasientplassering, bruk av personlig beskyttelsesutstyr og pasientnært utstyr, renhold og desinfeksjon, avfallshåndtering, injeksjoner og beskyttelse mot stikkskader. Dette omtales ikke nærmere her.

Kontaktsmitte innebærer at smitte kan skje ved direkte kontakt med en smittet person, eller indirekte ved kontakt med kroppsvæsker og smittestoffer i forurensede omgivelser, mat eller drikke. Ved håndtering av pasienter med kontaktsmitte skal det benyttes hansker og smittefrakk ved all direkte kontakt med en pasient eller dennes nære omgivelser. Ved fare for eksponering av slimhinner eller utbredt kontaminering av pasientens omgivelser kan det være aktuelt med tillegg av f.eks. øyebeskyttelse, hette, rombundne sko eller skoovertrekk. Eksempler på tilstander som behandles med kontaktsmitteregime er bakterielle tarminfeksjoner (f.eks. salmonelloser) og bærerskap av gramnegative tarmbakterier med utbredt resistens mot antibiotika (f.eks. ESBL-produserende E.coli eller Klebsiella pneumoniae).

Dråpesmitte betyr at smitte mellom mennesker kan skje via dråper som kan dannes ved f.eks. hoste, nysing eller latter. Dråper med størrelse ca. 5- 100 µm vil raskt falle til bakken og spres maksimalt 1-2 meter fra smittekilden2. Ved håndtering av pasienter med dråpesmitte benyttes hansker og smittefrakk (kontaktsmitteregime) i tillegg til et kirurgisk munnbind for å beskytte luftveiene. Ved fare for eksponering av slimhinner eller utbredt kontaminering av pasientens omgivelser kan det være aktuelt med tillegg av annet beskyttelsesutstyr, som f.eks. øyebeskyttelse, hette, rombundne sko eller skoovertrekk. Se for øvrig omtale av aerosolgenererende inngrep i neste avsnitt. Eksempler på sykdommer som hovedsakelig spres med dråpesmitte er SARS, MERS, influensa, lungepest og kopper.

Luftsmitte betyr at smitte kan skje via aerosol, som består enten av støvpartikler eller dråpekjerner, dvs. fordampede dråper med diameter < 5 µm. Støv og dråpekjerner kan grunnet lav vekt holde seg svevende lenge og bevege seg over større avstander. På denne måten kan smittestoffer spres f.eks. fra et rom til et annet i en bygning. Grunnet lavt vanninnhold er det bare få mikroorganismer som kan overleve i aerosol. Et menneske kan smittes ved at støv eller dråpekjerner deponeres på slimhinner, inkludert de nedre luftveiene. Medisinske inngrep som suging av luftveier og intubering, såkalte aerosolgenererende inngrep, kan føre til luftsmitte ved sykdommer som normalt er mindre smittsomme. Eksempler på sykdommer som kan spres som luftsmitte er tuberkulose, meslinger, vannkopper, og i noen grad også kopper. I tillegg kan en rekke mikroorganismer fremstilles i laboratorier og behandles på en måte som gjør det mulig å spre dem over større avstander som aerosol for å skade andre (biologisk krigføring og bioterror).

Dokumentasjonen over betydning av isolering og bruk av beskyttelsesutstyr ved luftsmitte er av lav kvalitet3. Likevel bør pasienter med sykdommer som kan spres som luftsmitte, isoleres i sykehus på et rom med kontrollert undertrykk (luftsmitteisolat). Luftveiene hos helsepersonellet skal beskyttes med et åndedrettsvern av klasse FFP3 i tillegg til øvrig beskyttelsesutstyr som ved dråpesmitte. [1D]

Høyrisikosmitte er ikke en smittemåte, men betegner bakterier og virus som smitter lett mellom mennesker og som gir sykdom forbundet med høy dødelighet som det vanligvis ikke finnes effektiv behandling for. Blant høyrisikosmittesykdommer er sykdom forårsaket av biologiske faktorer i smitterisikogruppe 4 (jfr. Arbeidsplassforskriften § 8-5), som for eksempel ebola og kopper.

Selv om høyrisikosmittesykdommer hovedsakelig smitter ved kontakt- og dråpesmitte, benyttes spesialutstyr som gir enda større grad av beskyttelse, fordi konsekvensen av smitte er spesielt alvorlig. Den vitenskapelige evidens for dette er mangelfull45, men bygger på teoretiske betraktninger. Ved bekreftet høyrisikosmitte skal det benyttes heldekkende beskyttelsesutstyr [1D]. Opplæring i riktig bruk av slikt utstyr er av stor betydning6.

Ved lav mistanke om høyrisikosmitte og liten risiko for eksponering for kroppsvæsker eller ekskreter kan det benyttes beskyttelsesutstyr som ikke inkluderer heldekkende kjeledress [2D]. Likevel anbefales ved nærkontakt (< 1 meter) som minimum hodebeskyttelse, øyebeskyttelse, åndedrettsvern av klasse FFP3, beskyttelsesfrakk og doble hansker7. Pasienten skal påføres et kirurgisk munnbind om dette ikke medfører praktiske vanskeligheter for pasienten og behandlere [2D].