Koder og virksomhetsregistrening

Kapittelet inneholder anbefalinger for bruk av takster, prosedyrekoder og andre kodesystemer innen klinisk nevrofysiologi.

Kapittel ble revidert av kvalitetsutvalget i norsk forening for klinisk nevrofysiologi i 2021–2022 og i 2023.

Kapittelet har også følgende vedlegg:

• Vedlegg 1: Relevant sykdoms- og symptomdiagnoser 2801.pdf
• Vedlegg 2: Oversikt over relevante prosedyrekoder NCMP 2801.pdf
• Vedlegg 3: Oversikt over ikke-obligatoriske kodesystemer 2801.pdf

Hensikten med anbefalingene fra kvalitetsutvalget er å sikre enhetlig nasjonal praksis for bruk av diagnosekoder og prosedyrekoder.

Tidligere ble klinisk nevrofysiologi (KNF) finansiert via takster i forskriften for offentlig poliklinikk og forskrift om dekking av laboratorieutgifter. Ettersom KNF ikke er del av norsk laboratoriekodeverk ble fagområdet ikke tatt inn i ny finansieringsordning for poliklinisk laboratorievirksomhet, men ble i stedet overført til ISF f.o.m. 2020. Dette ble begrunnet med at spesialiteten er personellkrevende med liten mulighet for automatisering av analyser, og at faget er mer sammenlignbart med andre områder som dekkes av prosedyrekodeverk (NCPM) enn laboratorieundersøkelser.12

Fra 2022 vil ICD10 koden påvirke hvilken diagnoserelatert gruppe (DRG) som utløses, og klinisk nevrofysiologisk virksomhet reguleres til ulike 900-DRG-er, i hovedsak til DRG 901O (Poliklinisk konsultasjon vedrørende andre sykdommer i nervesystemet). Unntak er søvnundersøkelser (AAFX00, AAFX05, AAFX10 og AAFX20) som grupperes til DRG 803R (Diagnostisk intervensjon ved søvnapné).2

ICD-10-diagnosekode skal settes for alle pasienter som er til nevrofysiologisk undersøkelser.

Kvalitetsutvalget har per nå ikke funnet det hensiktsmessig å komme med anbefaling for hvilken rekkefølge diagnosekoder bør ha eller hva som bør stå som hoveddiagnose og bidiagnose(r) dersom det settes flere diagnosekoder ved en nevrofysiologisk undersøkelse. En mulighet i slike tilfeller er å sette den diagnosekoden som framstår mest relevant for den nevrofysiologiske utredningen først.

Kvalitetsutvalget anbefaler følgende hovedprinsipper ved setting av ICD-10 diagnose for pasienter som er til KNF- undersøkelse (Figur 1 og 2):

• Sykdomsdiagnose(r) kan settes dersom mulig (f.eks. G- eller M-koder)
  • Sykdomsdiagnoser kan settes dersom den nevrofysiologiske undersøkelse i seg selv er avklarende for en diagnose. Med unntak av søvnundersøkelser, vil dette i de fleste tilfeller forutsette undersøkelse av lege.
  • For pasienter med etablert diagnose kan pasientens etablerte diagnose benyttes dersom denne diagnosen er grunnen til at pasienten ble henvist.
• Symptomdiagnoser (andre R-koder enn R94.0 eller R94.1): Hvis ikke sykdomsdiagnose benyttes, bør pasienter ha en symptomdiagnose basert på opplysninger som framkommer i forbindelse med KNF-undersøkelsen eller i henvisning.
• R29.8 (Andre og uspesifiserte symptomer og tegn med tilknytning til nervesystemet og muskel-skjelettsystemet) benyttes dersom det ikke er mulig å benytte en sykdomsdiagnose eller en mer spesifikk symptomdiagnose. R94.0 eller R94.1 benyttes eventuelt sammen med R29.8.
• Diagnosekodene R94.0 (Unormale resultater ved funksjonsstudier av sentralnervesystemet) eller R94.1 (Unormale resultater ved funksjonsstudier av det perifere nervesystemet) kan i tillegg benyttes for pasienter med unormale undersøkelser. Om R94.0 eller R94.1 skal benyttes bør dette gjøres sammen med annen/andre diagnosekoder. Tilsvarende kan diagnosekoden R93.6 (Unormale funn ved diagnostisk avbildning av ekstremiteter) benyttes ved ultralydundersøkelse.

Figur 1: Hovedprinsipper for valg av diagnosekode

Figur 2. R94.0 eller R94.1 kan benyttes sammen med annen/andre diagnosekoder ved unormale undersøkelser. Ved ultralydundersøkelse kan R93.6 benyttes.

Bl.a. i Kapittel VI ((G00-G99) Sykdommer i nervesystemet) og Kapittel XIII ((M00-M99)3 Sykdommer i muskel-skjelettsystemet og bindevev) finnes koder for diagnoser som kan være relevante for nevrofysiologisk undersøkelser.

Sykdomsdiagnoser kan benyttes for pasienter som undersøkes av KNF-lege og der undersøkelse og vurdering av KNF-lege er avklarende for diagnose. For en betydelig andel pasienter, og særlig de med enklere problemstillinger, vil KNF-undersøkelse i seg selv være diagnostisk avklarende og da bør også den aktuelle diagnosekoden benyttes.

Nevrofysiologiske undersøkelser er ofte en del av en mer omfattende utredning. Vanligvis er det henvisende lege som bør sette en diagnose ut fra en samlet vurdering. Det er heller ikke uvanlig at den nevrofysiologiske undersøkelsen ikke vil gi tilstrekkelig grunnlag til å sette en diagnose. I slike tilfeller bør symptomdiagnose (R-koder) og, ikke sykdomsdiagnoser, benyttes.

For pasienter som er til KNF-undersøkelse, men som ikke undersøkes av lege, skal symptomdiagnoser som hovedregel benyttes. Et unntak er søvnundersøkelse der sykdomsdiagnose (G-kode) kan settes, forutsatt at søvnundersøkelsen i kombinasjon med annen innhentet informasjon i forbindelse med undersøkelsen (spørreskjemaer, søvndagbok) er diagnostisk avklarende.

For pasienter med etablert diagnose som kommer til kontrollundersøkelse, kan pasientens etablerte diagnose benyttes. Dette gjelder f.eks. pasienter med kjent epilepsi der G40.9 (Uspesifisert epilepsi) kan benyttes.

De fleste relevante sykdomsdiagnoser er oppgitt i Tabell 1, vedlegg 1.

Kodene i kapittel XVIII ((R00-R99) Symptomer, tegn, unormale kliniske funn og laboratoriefunn, ikke klassifisert annet sted), R-koder (symptomdiagnoser), er særlig egnet for laboratoriefag. R-kodene kan brukes for hovedtilstand når selve symptomet, tegnet eller det unormale funnet helt klart var den tilstand som hovedsakelig ble behandlet eller undersøkt, og i en utredningsfase i påvente av svar på undersøkelser som er vesentlige for å stille en diagnose.4Dessverre er R-kodene for lite differensierte til å kunne gi god og meningsfull statistikk for årsak til henvising eller (uavklart) sluttdiagnose.

For pasienter som er til KNF-undersøkelse der en sykdomsdiagnose ikke kan benyttes, kan en symptomdiagnose basert på informasjon som framkommer ved KNF-undersøkelse eller opplysninger i henvising benyttes. Dette vil gjelde for mange pasienter som kommer til KNF-undersøkelse.

Det er egen symptomdiagnose for unormale funksjonsundersøkelser av sentralnervesystemet, inkludert patologisk EEG (R94.0) og for unormale perifere nevrofysiologiske undersøkelser (R94.1), som kan benyttes ved bl.a. unormal nevrografi, EMG, termotest og fremkalte responser. Kvalitetsutvalget anbefaler at R94.0 og R94.1 benyttes i tillegg til sykdomsdiagnose eller annen symptomdiagnose. Tilsvarende kan R93.6 kan benyttes som tilleggsdiagnose ved ultralyd.

R29.8 (Andre og uspesifiserte symptomer og tegn med tilknytning til nervesystemet og muskel-skjelettsystemet) benyttes dersom det ikke er mulig å benytte en sykdomsdiagnose eller en mer spesifikk symptomdiagnose (R94.0 eller R94.1 benyttes eventuelt sammen med R29.8).

De fleste relevante symptomdiagnoser er oppgitt i Tabell 2, vedlegg 1.

NCMP er en klassifikasjon for medisinske prosedyrer til bruk i spesialisthelsetjenesten. SideinnholdDen er utarbeidet for å kunne dokumentere systematiske medisinske tiltak og for å gi grunnlag for statistikk og dokumentasjon i forbindelse med innsatsstyrt finansiering (ISF).

Det er foreløpig ingen kobling mellom KNF-prosedyrekoder og refusjoner. Det vil si at KNF-prosedyrekodene ikke gir noen økonomisk effekt, men kan brukes for statistikk og dokumentasjon i virksomheten.

I tabell 1–12 i vedlegg 2 gis oversikt over aktuelle NCMP-koder for KNF inkludert presisering fra kvalitetsutvalget om bruk av NCMP-koder der det er behov for dette.

Koden AAFE30 (Cerebral funksjonsmonitorering ved EEG) ble erstattet av AAFE31 (Amplitude-integrert EEG (aEEG) og AAFE32 (Kontinuerlig EEG-overvåkning (cEEG) fra 1.1.2023. Som angitt i tabell 1, vedlegg 2 anbefaler kvalitetsutvalget følgende bruk av AAAA00 (EEG overvåking med ekstrakranielle elektroder), AAFE31 og AAFE32:

• AAAA00 benyttes ved langtidsmonitorering (LMT)/videometri. Dette gjelder registreringer som innebærer kontinuerlig overvåkning (av pasient og EEG) med anfallstesting av personell. Dette er registeringer av lengre varighet som gjøres for preoperativ eller diagnostisk epilepsiutredning og anfallsutredning.
• AAFE31: Benyttes for aEEG, dvs. EEG-undersøkelser der trendkuver vurderes. Dersom KNF-spesialist vurdere rådata fra slik undersøkelse kan AAFE32 benyttes.
• AAFE32 benyttes ved cEEG på intensivavdeling ved spørsmål om status epilepticus, overvåkning av pasienter med status epilepticus eller av andre årsaker.

Disse tre typene undersøkelser innebærer ulik bruk utstyr, lokaler og ressurser for den enkelte KNF-seksjon/-avdeling, og kvalitetsutvalget mener derfor at disse bør ha separate koder.

aEEG utført på barn/nyfødte kodes med AAFE31. Dette er undersøkelser som typisk igangsettes ved den enkelte intensivavdeling, og ikke av KNF-seksjoner/-avdelinger. Ved denne type undersøkelser har man typisk få EEG-elektroder (≤ 12) og undersøkelsen innebærer vanligvis kun vurdering av trendkurver. Denne typen EEG-undersøkelser er langt mindre ressurskrevende enn cEEG-undersøkelser på intensivavdeling. Dersom KNF-spesialist vurderer rådata fra en slik aEEG-undersøkelse, mener kvalitetsutvalget at AAFE32 bør benyttes.

Kvalitetsutvalget anbefaler at ZWNN05 benyttes for tidkrevende EMG-undersøkelser, der det utføres EMG-undersøkelse av flere muskler enn vanlig (≥ 5). Dette gjelder f.eks. ved spørsmål om motornevronsykdom. ZWNN05 kan også benyttes ved ultralydundersøkelser av et høyt antall nerver (≥ 5).

Kvalitetsutvalget anbefaler som hovedregel ikke bruk av repetisjonskoder i forbindelse med nevrofysiologisk undersøkelser, da dette vil gi lite tilleggsinformasjon for de fleste nevrofysiologiske undersøkelser. F.eks. ved nevrografi vil de fleste undersøkelse bestå av flere målinger slik at alle nevrografiundersøkelse i prinsippet kunne vært kodet med en repetisjonskode (oftest ZWNN05). For fremkalte responser, SF-EMG og repetitiv nervestimulering finnes egne prosedyrekoder som benyttes i tillegg til koder for nevrografi/EMG, og dermed i seg selv gir tilstrekkelig informasjon om omfang av undersøkelsen.

ZWUU30 kan brukes som tilleggskode for prosedyrer som kan utføres med eller uten video. Dette er spesifisert i tabellene i vedlegg 2. For undersøkelse som alltid er med video (f.eks. Standard EEG) er koden overflødig.

Kvalitetsutvalget sendte i 2022 inn i forslag til endring av prosedyrekoder for klinisk nevrofysiologi. Disse endringene ble gyldige fra 1.1.2023. AAFE30 Cerebral funksjonsmonitorering fjernes, og koden erstattes av separate koder for aEEG (AAFE31, Amplitude-integrert EEG (aEEG)) og cEEG (AAFE32. Kontinuerlig EEG-overvåkning (cEEG)) . Kodene for nevrografi (ACFE05, ACFE15 og ACFE39) slås sammen til en ny kode (ACFE40, Motorisk og sensorisk nevrografi og F-responstest med overflateelektroder). I tillegg blir det egne koder for kvantitativ sudmotor aksonrefleks (ACFE41, Kvantitativ sudomotor aksonrefleks (QSART)) og måling av pupillerefleks med pupillometer (AAFE81, Måling av pupillerefleks med pupillometer).

Kodeverk for diagnoser (ICD-10) og prosedyrekoder (NCMP) er ofte ikke detaljerte nok til å kunne gi god og meningsfull statistikk for årsak til henvising, (uavklart) sluttdiagnose, funn ved nevrofysiologisk undersøkelse eller mer detaljert informasjon om utførte prosedyrer. For ICD-10 diagnosene skyldes dette særlig at KNF-faget i stor grad benytter koder fra R-kapittelet (symptomdiagnoser). Den enkelte KNF-seksjon/-avdeling kan derfor vurdere å ha et mer detaljert kodesystem for internt bruk.

Fire-fem sifrerte koder kan som regel lagres i sykehusenes sentrale datasystem eller i lokalt datasystem ved KNF-laboratoriene. Ved St. Olavs Hospital HF benyttes et enkelt fire-sifret system for virksomhetsregistrering og et annet firesifret system for KNF-diagnoser. Diagnosesystemet bygger ikke på ICD 10 fordi den kliniske diagnosen ofte ikke er klar under KNF-konsultasjonen.

Internasjonalt finnes andre mye mer detaljerte systemer, men det et system bør være enkelt for å bli brukt. Det er praktisk greit hvis kodeverket får plass på ett til to A4 ark.

Systemet er videreutviklet i samarbeid med kvalitetsutvalget i Norsk Forening for Klinisk Nevrofysiologi (1998–1999). Systemet har følgende koder:

1. Interne undersøkelseskoder (E-koder): Koder for hvilken prosedyre som er gjort.
2. Interne diagnosekoder (D-koder): Koder for diagnose. Kodene er mer tilpasses klinisk nevrofysiologi enn ICD-10 sykdomsdiagnoser og kan settes uten begrensningene anført i for ICD-10 sykdomsdiagnoser i underkapittel 15.2.1.
3. Interne henvisningsdiagnoser (H-koder): Kode for mistenkt diagnose ut fra informasjon i henvising.

I journalløsningen i Helseplattformen (som innføres som felles i Midt-Norge i 2022) er det mulig å legge inn ICD-10 koder som arbeidsdiagnoser.

Dette kan erstatte bruk av intern henvisningsdiagnose.

Systemet kan tilpasses lokalt, f.eks. ved å:

1. Legge til henvisningsdiagnoser basert på ICD 10, ev. benyttes arbeidsdiagnoser.
2. Legge til kodenummer for flere EEG-rytmer.
3. Legge til kodenummer for flere grupper av nevromuskulære sykdommer.

I tabellene i vedlegg 3 gis oversikt over E-, D- og H-koder

Poliklinisk pasient eller pasient fra dagenhet

• Egenandels-takst (dersom ikke unntak).
• ICD-10 diagnosekode.
• Prosedyrekode (NCMP).
• Ev. annen kode for virksomhetsregistrering.

Inneliggende pasient

• ICD-10 diagnosekode.
• Prosedyrekode (NCMP).
• Ev. annen kode for virksomhetsregistrering.