Generelt

Infeksjonsrisikoen er høy hos sykehjemspasienter sammen­lignet med hjemmeboende eldre, samtidig som konsekvensene av infeksjoner ofte er mer alvorlig. Dette skyldes både sykehjemspasientenes høyere alder og sykelighet, samt risiko forbundet med institusjonalisering. Atypisk sykdomspresen­tasjon er vanlig hos gamle, skrøpelige pasienter, og infeksjon bør mistenkes ved forvirringstilstander og fokale symptomer som inkontinens og fall. Klassiske infeksjonstegn som feber kan mangle. Omtrent 80 % av sykehjemspasientene har en demenstilstand som begrenser muligheten for å kommunisere symptomer.Studier i Norge viser prevalens på sykehjemsinfeksjoner mellom fem og ti prosent. Urinveisinfeksjoner utgjør omtrent halvparten, fulgt av nedre luftveisinfeksjoner og hud-/sår­infeksjoner. Det er mangel på kliniske studier av antibiotika­behandling i denne populasjonen, og svært få internasjonale undersøkelser er relevante for norske forhold pga. ulike resistensforhold. Norske studier viser store forskjeller i antibiotikaforskrivning mellom ulike institusjoner. Spesielle forhold hos gamle sykehjemspasienter kan medføre behov for å fravike førstevalget, eksempelvis antibiotika med enkel dosering for pasienter som bruker mange legemidler, eller mikstur ved svelgproblemer.

Aldersrelaterte forandringer i farmakokinetiske og farmako¬dynamiske forhold kan interferere med plasmakonsentrasjon og effekt av legemidler. Absorpsjonen hos eldre er stort sett uendret, slik at peroral administrasjon kan benyttes. Ved nedsatt allmenntilstand, for eksempel ved lungebetennelse med påfølgende hjertesvikt, kan tarmabsorpsjonen være betydelig redusert og det kan være nødvendig med  parenteral administrasjon av medikamenter. Nyrefunksjonen avtar med ca. en prosent årlig fra ung voksen alder og kompromitteres ytterligere ved diabetisk eller hypertensiv nefropati. Muskelmassen og kreatininsyntesen avtar med økende alder, og serumkreatinin alene er derfor uegnet som mål for nyrefunksjonen. Beregnet glomerulusfiltrasjonsrate (eGFR) gir et bedre estimat hos eldre. Også mikroalbuminuri er tegn på nyresvikt. De fleste personer over 85 år har moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon.

Gamle, skrøpelige pasienter er spesielt utsatt for bivirkninger, og kvalme og diaré forekommer hyppigere enn hos yngre. I tillegg bør følgende medikamenter brukes med særlig forsiktighet:

Aminoglykosider (gentamicin, tobramycin)
Ototoksisitet og nefrotoksisitet. Risiko for bivirkninger øker med nedsatt nyrefunksjon, dehydrering, andre nefrotoksiske medikamenter og lengde på behandling. Bør kontrolleres med serumkonsentrasjonsmålinger.

Nitrofurantoin
Ved kortere kurer, for eksempel 10 dgr, er bivirkningsrisikoen lav. 
Det er risiko for lungefibrose og polynevritt, spesielt ved langtidsbehandling, som bør unngås. Reduser dosen ved lett nedsatt nyrefunksjon, og ved sterkt nedsatt nyrefunksjon bør preparatet ikke brukes.  Ved langtidsbehandling må nyrefunksjon og lungestatus kontrolleres regelmessig.

Ciprofloksacin

CNS-bivirkninger er ikke uvanlige, men underkjent og underrapportert. Konfusjon, agitasjon, psykose og kramper.

Pivmecillinam
Karnitinmangel. Underernærte og personer med lav muskelmasse er mest utsatt. Langvarig bruk (>3-4 uker) eller gjentatte kurer (>2 pr. år) bør unngås. Karnitinmangel gir uspesifikke symptomer som muskelsvakhet, slapphet og/eller hjertesvikt. Symptomene dukker opp noe etter kuren og kan vare i flere uker til mdr og kan blant annet medføre økt fallrisiko.  Diagnosen kan bare stilles ved å måle S-karnitin.

Makrolider, men spesielt erytromycin
Betydelig og til dels livstruende interaksjoner med vanlige brukte medisiner, som for eksempel statiner, digoxin og zopiklone. Se interaksjonskapitellet under.  EKG-forandringer med forlenget QT-tid og risiko  for ventrikkelflimmer.

Sykehjemspasienter bruker ofte mange ulike legemidler samtidig og er derfor spesielt utsatt for interaksjoner. Hos pasienter med polyfarmasi bør aktuelle legemidler sjekkes jevnlig mot interaksjonsdatabasen DRUID (DRUg Information Database): www.interaksjoner.no

Sykehjem skal ha infeksjonskontrollprogram, jf. forskrift om smittevern i helsetjenesten. Følgende tiltak er infeksjonsforebyggende og kan redusere antibiotikabruk i en sykehjemspopulasjon:

Urinveisinfeksjoner
Følge retningslinjer for kateterbruk. For eldre kvinner med residiverende UVI: Vurder substitusjonsbehandling med lavpotent østrogen, lokal applikasjon anbefales.

Luftveisinfeksjoner

Beboere og personalet bør tilbys vaksinasjon mot sesonginfluensa hvert år. Pneumokokkvaksine bør tilbys beboere én gang, evt. revaksinasjon etter 10 år.

Sårinfeksjoner
Avlastning for forebygging av trykksår. Kausalbehandling av andre sår. Alminnelig sårbehandling må være optimalisert.