Biokjemiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

ALP-isoenzymer, P

Sist oppdatert: 14.10.2021
Utgiver: Norsk forening for medisinsk biokjemi
Versjon: 1.2
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Alkaliske fosfataser (ALP) er en gruppe membranbundne enzymer som katalyserer spalting av fosforsyreestere ved pH-optimum 9-10. Alkaliske fosfataser finnes i mange celler, bl.a. i karendotel, tynntarmens slimhinne, nyretubuli, leverceller, i skjelett (osteoblaster) og i placenta (trofoblaster). Det er påvist flere isoenzymer, de fire viktigste er uspesifikk ALP, tarm-ALP, placenta-ALP og placentaliknende ALP. Det uspesifikke isoenzymet har tre isoformer: lever-, skjelett- og nyrealkaliske fosfataser. Enzymenes naturlige funksjon er ukjent. Det aller meste av den alkaliske fosfataseaktiviteten som finnes i plasma skyldes lever- og skjelettisoformene. Hos barn og ungdom er aktiviteten av skjelettisoformen høyere enn hos voksne. I voksen alder bidrar lever- og skjelettisoformene med omtrent like mye til den totale aktiviteten i plasma. Ved kolestase øker syntesen av alkalisk fosfatase i leverceller som ligger inntil gallegangene, og noe av denne enzymmengden kommer over i blodet. Halveringstiden for alkaliske fosfataser i plasma er ca. 2 døgn for lever- og skjelettisoformene, og ca. 7 døgn for placentaalkalisk fosfatase. Tarmalkalisk fosfatase er meget ustabil, og har en halveringstid på mindre enn 5 timer.


Ved elektroforese kan ALP-isoenzymer og isoformer fra lever, beinvev, tarm og placenta skilles fra hverandre og påvises. I tillegg kan diverse unormale, cancerassosierte isoenzymer (Regan, Kasahara, Nagao) påvises.

Indikasjoner 

Høy p-ALP hvor man ikke sikkert vet hvilket vev denne kommer fra. Samtidig økt gamma-GT vil imidlertid ofte indikere økt lever-ALP. Undersøkelsen kan ikke brukes til å skille mellom benigne og maligne sykdommer i lever eller beinvev.


Feilbruk: Undersøkelsen er ikke godt egnet til å følge bein-ALP ved mistanke om eller behandling for osteoporose. Her bør isteden benyttes en spesifikk, immunologisk analyse for bein-ALP. Se Biokjemiske beinmarkører, P/U.

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelse
Ingen.

 

Prøvetaking
Serum. Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med gel. Unngå langvarig stase.

Veiledende referanseområder 

Tekstet besvarelse.

Tolkning 

Kun høye verdier har klinisk interesse.


Økt aktivitet av leverisoformen sees ved for eksempel akutt og kronisk hepatitt, cirrhose, primær levercellecancer, levermetastaser, og akutt og kronisk gallevegsobstruksjon. I slike tilfeller sees vanligvis også økt aktivitet av en leverisoform som er bundet til fragmenter av levercellemembranen.

 

Økt aktivitet av beinisoformen sees ved vekst og ved sykdommer med økt osteoblastaktivitet, som frakturer under tilheling, osteoporose, osteitis deformans (Pagets disease of bone), enkelte cancerformer med beinvevsmetastaser, osteogent sarkom, renal osteodystrofi, primær hyperparatyreoidisme, rakitt og osteomalaci.

 

Hos enkelte 1-3 år gamle barn kan man se en markert ALP-økning av 1-3 måneders varighet og hvor lever-ALP er særlig økt.

 

Økt aktivitet av placentaisoenzymet sees normalt hos gravide og ved noen tilfeller av lungecancer og ovariecancer. Ved levercancer og ved seminom kan av og til sees et eget isoenzym.

 

Økt serumnivå av tarm-ALP har vanligvis ingen klinisk betydning. Det finnes oftest etter fettrikt måltid og forekommer ofte i familier, mulig genetisk basis. Årsaken er uspesifikk og trenger vanligvis ikke utredes. Hvis det normaliseres ved faste, bekrefter det intestinalt opphav.

 

Enkelte pasienter har et immunglobulin som kan binde ALP og gi økt ALP-aktivitet i serum. Denne ”makro-ALP” er uten klinisk betydning bortsett fra at den kan gi økt ALP i serum.