Biokjemiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

Antistoff mot intrinsisk faktor, P

Sist oppdatert: 14.10.2021
Utgiver: Norsk forening for medisinsk biokjemi
Versjon: 2.2
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Intrinsisk faktor er et glykoprotein utskilt av parietalceller i magesekken. Hovedfunksjonen er binding og transport av vitamin B12 (kobalamin). Antistoffer av type IgG mot intrinsisk faktor reagerer med ulike områder på molekylet. «Blokkerende antistoffer» reagerer med området som binder vitamin B12 og blokkerer dermed denne bindingen, mens "bindende antistoffer” reagerer med andre områder på molekylet, bl.a. området som bindes til reseptorer på epitelet i ileum, slik at intrinsisk faktor-kobalamin-komplekset ikke resorberes. Det har imidlertid ikke diagnostisk verdi å skille mellom disse undergruppene. Antistoff mot intrinsisk faktor regnes som en spesifikk markør for pernisiøs anemi, en autoimmun tilstand kjennetegnet av megaloblastær anemi.

Indikasjoner 

Mistanke om pernisiøs anemi.

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelse
Ingen.

 

Prøvetaking
Serum. Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med gel.

Veiledende referanseområder 

Kvinner og menn: Negativ

 

Kommentarer
Angis som internasjonale enheter. Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums resultatangivelser og referanseområder.

Tolkning 

Tilstedeværelse av antistoff mot intrinsisk faktor regnes som meget spesifikt ( >95%) for pernisiøs anemi, og finnes hos 40-70% av pasienter med tilstanden. Aktuelle immunologiske analysemetoder som nå brukes for testen er karakterisert av høy sensitivitet og spesifisitet. Ved mistanke om pernisiøs anemi bør en også rekvirere analyse for Antistoff mot parietalceller, P.

Referanser 

  1. Diagnosis and classification of pernicious anemia, Bizzaro et al. Autoimmunity Reviews 2014, Volume 13, 565-568
  2. Pernicious anemia: new insights from a gastroenterological point of view, Lahner et al. World J Gastroenterol 2009, 15: 5121-5128