WHO definerer palliativ behandling som lindring av symptomer for å oppnå best mulig livskvalitet og eventuell livsforlengelse hos pasienter med inkurabel sykdom. 25-30 % av pasientene med kolorektal cancer har ikke kurabel sykdom ved diagnose tidspunktet, eller er ikke kandidater for kurativ behandling av andre grunner. 30-40 % av alle pasienter med CRC som er kurativt behandlet, får senere residiv eller metastaser. Mange av disse er ikke kurable. Målet med behandlingen av denne pasient gruppen er å oppnå forlenget levetid med best mulig lindring av symptomer og livskvalitet. Palliativ behandling kan være tumorrettet eller symptomrettet. Tumorrettet behandling gis ofte i tidlig fase, symptomlindring er viktigere senere i forløpet. Palliativt team bør involveres.

Palliativ kirurgi er indisert når kliniske problemstillinger krever intervensjon for å lindre symptomer ved uhelbredelig sykdom. Bedring av livskvalitet er da hovedmålet. Kirurgiske komplikasjoner er ofte irreversible i denne fasen, og man bør tilstrebe et multi-disiplinært samarbeid mellom kirurg, endoskopør, intervensjons radiolog , onkolog og smerteam.

Tarmobstruksjon inntreffer hos ca. 3 % av pasienter med langtkommen kreftsykdom. Det er overhyppighet av ileus ved kolorektalcancer (15–20 %) og ovarialcancer (25–40 %). Sykdomsforløpet er oftest snikende over flere uker, med gode perioder vekslende med dårlige, betinget av grad av obstruksjon. Symptombildet preges av kroniske buksmerter, kvalme/brekninger samt vekttap. Anamnestisk avklares sykehistorie med bakenforliggende cancer, tidligere kirurgi og gjennomgått behandling inkludert strålebehandling. Almenntilstand og forventet gjenværende levetid må estimeres for å unngå omfattende kirurgi hos terminale pasienter. Passasjeforhold og obstruksjonsnivå utredes med CT‐abdomen med peroral og intravenøs kontrast. Eventuelt settes peroral kontrast via ventrikkelsonde. Vurdering av passasjeforhold eventuellt med repeterte bildeserier.

Ventrikkelsonde. Væske‐ og elektrolytt korrigering. Smertestillende, eventuelt overgang til ikke‐motilitetsdempende analgetika. Observere effekt av konservative tiltak. Nøktern vurdering av om pasienten er kandidat for kirurgisk behandling. CT undervurderer ofte utbredelsen av peritoneal sykdom. Ved stenose/obstruksjon i flere nivåer vil kirurgi sjelden være vellykket.

Før operasjon skal pasienten informeres om muligheten for at inngrepet kun blir eksplorativt. Stomi skal markeres. Det operative inngrepet har som mål å gjenopprette tarmpassasje, som regel ved intern bypass eller proksimal stomi, sjeldnere reseksjon. Ved obstruksjon i ventrikkel/duodenum bør stent vurderes. Når kirurgi ikke er aktuelt, eller ved høy obstruksjon, kan gastrostomi (PEG) være et alternativ til sonde. PEG kan også anlegges som framtidig løsning ved kirurgi med snarlig fare for ytterligere proksimal obstruksjon. Spasmolytikum (Buscopan®) reduserer smerter og somatostatinanalog (Sandostatin®) reduserer gastrointestinal sekresjon. Hvorvidt det skal gis parenteral ernæring, er et etisk spørsmål som må diskuteres med pasient og pårørende, og som må vurderes blant annet ut fra forventet levetid.

Pasienten følges ved den avdeling som har fagansvar for pasientens bakenforliggende sykdom.