Biokjemiske beinmarkører, P/U

Beinmarkører deles klassisk opp i markører som avspeiler bein-resorpsjon og markører som avspeiler bein-formasjon.

De fire markører som hovedsakelig anvendes internasjonalt måles alle i serum, så man unngår urinoppsamling. De er:

1. Osteokalsin i serum (S-OC) (Formasjon)
2. Bein-spesifikk alkalisk fosfatase i serum (S-BAP) (Formasjon)
3. Carboxyterminal telopeptid fra type I kollagen i serum (S-CTX-1) (Resorpsjon)
4. Amino terminal propeptid fra type I kollagen i serum (S-P1NP) (Formasjon)

Disse har alle sammen relativt lav analytisk variasjon og kan derfor anvendes for å vurdere benomstening. CTX-I, P og PINP, P er mest brukt, se de aktuelle analysene.

I første rekke undersøkelse av behandlingsrespons og dosefastsettelse i forbindelse med kliniske medikamentutprøvninger og monitorering av behandlingsrespons og compliance hos den enkelte pasient.

Pasientforberedelse
Flere av beinmarkørene varierer betydelig i løpet av døgnet, og prøven bør derfor tas fastende om morgenen (konferer utførende laboratorium). For å monitorere behandlingsrespons, for eksempel ved osteoporose, tas en prøve før iverksettelse av behandlingen og ny prøve 3-6 måneder etter behandlingsstart.

Prøvetaking
Serum eller urin avhengig av hvilken markør som skal måles. For nærmere detaljer konferer utførende laboratorium.

Konferer utførende laboratoriums referanseområder.

Kommentarer
Det finnes flere ulike markører og analysemetoder. Disse er lite standardiserte og referanseområdene vil derfor variere. De fleste markørene har høyest konsentrasjon om natten eller om morgenen. Særlig gjelder dette for resorbsjonsmarkørene. Det er også vist dag-til-dag variasjoner på omkring 10 % for formasjonsmarkørene og 20 % for resorbsjonsmarkørene. Hos fertile kvinner finner man høyest konsentrasjon av formasjonsmarkørene under lutealfasen. Konsentrasjonen øker hos barn og unge i vekst. Konsentrasjonen øker hos både menn og kvinner etter 40 års alderen, spesielt hos kvinner i og etter menopausen.

Høye verdier sees hos voksne og eldre ved de fleste årsaker som gir økt beinomsetning, og fysiologsik under vekstfasen hos barn og undom. Høye verdier av beinmarkører kan måles ved en rekke tilstander som affiserer skjelettet: Osteoporose, primær og sekundær hyperparatyreoidisme, Pagets sykdom, renal osteodystrofi, hypertyreose, skjelettmetastaser, beinbrudd, Cushings syndrom, reumatoid artritt, samt ved en rekke medikamenter når de brukes over tid (glukokortikoider, tyreoideahormoner, heparin, antiepileptika, metotreksat, ciklosporin, kolestyramin, aluminiumholdige antacida og GnRH agonister). Primær osteoporose er som regel ikke forbundet med økte verdier av de biokjemiske markører, og hvis høye verdier måles bør eventuelt andre årsaker til osteoporose utredes.

Lave verdier sees hos voksne og eldre ved de fleste årsaker som gir redusert benomseting og kan for en del markørers vedkommende observeres ved hypotyreose, veksthormonmangel, primær biliær cirrhose og hos gravide.