Tibia eminentia fraktur

Tibia-eminensen har to hoveddeler: en fremre og en bakre del, og ACL (anterior cruciate ligament) fester til den fremre delen. I et umodent skjelett kan krefter som vanligvis ville forårsake ACL-skade hos voksne, føre til eminentia-fraktur hos barn, da ligamentene ofte er sterkere enn beinvevet i vekstfasen.

Skaden skjer enten ved direkte traumer (multitraume eller trafikkskader) eller indirekte ved mekanismer som rotasjon, hyperfleksjon, hyperekstensjon og valgisering.

Pasienter med eminentia-fraktur kan presentere med hemartrose, smerter ved fleksjon og ekstensjon av kneet samt bevegelsesbegrensninger på grunn av benfragmentet. Det er også viktig å undersøke MCL (mediale kollaterale ligament) og LCL (laterale kollaterale ligament) for eventuell skade, spesielt i forbindelse med høyenergitraumer.

Standard røntgenbilder i front- og sideprojeksjon av kneet brukes først for å vurdere bruddets omfang. Røntgen kan imidlertid gi begrenset oversikt, og CT anbefales for nøyaktig preoperativ kartlegging av fragmentets størrelse og dislokasjon. MR er indisert ved hemartrose og ved mistanke om andre intraartikulære skader.

Frakturene klassifiseres vanligvis etter Meyers & McKeever (1959) med senere modifikasjon av Zaricznyj (1977):

• Type I: Udislokert eller minimal dislokasjon.
• Type II: Elevasjon av den anteriore del av eminensen med et intakt posteriort hengsel.
• Type IIIA: Komplett dislokasjon.
• Type IIIB: Komplett dislokasjon med rotasjon av fragmentet (vanligste varianten).
• Type IV: Komminutt fraktur.

De fleste eminentia-frakturer er type I eller II, som kan behandles konservativt.

Konservativ behandling

1. Type I og II frakturer: Kneet immobiliseres i ekstensjon i 4 uker. Ortose kan også brukes som et alternativ til gips, særlig ved stabile frakturer. Ortose muliggjør en gradvis økt bevegelsesfrihet etter hvert som frakturen gror og kan forhindre stivhet og atrofi. Ved seponering av gips eller ortose anbefales oppstart med styrketrening av quadriceps- og hamstrings-muskulaturen.

Operativ behandling

1. Type III og IV frakturer: Ved dislokasjon over 1 mm eller betydelig rotasjon er artroskopisk fiksasjon anbefalt. Kirurgi kan innebære fiksasjon med suturer gjennom borekanaler, resorberbare pinner eller skruer avhengig av alder og fragmentets stabilitet. Artroskopisk metode tillater samtidig behandling av eventuelle menisk- eller andre sekundære skader, og metoden støtter tidlig mobilisering av kneet.
2. Ved type II frakturer som involverer inneklemming av fremre meniskhorn eller det intermeniskale ligament, bør kirurgi også vurderes. Dislokasjon på røntgen gir indikasjon for fiksasjon innen én uke for å sikre optimal stabilitet og redusere risikoen for senere komplikasjoner.

Teknikk for fiksasjon
Pasientene opereres ofte i ryggleie med kneet i ca. 90 graders fleksjon for god tilgang. Artroskopisk debridement gjøres for å fjerne eventuelle bløtdeler fra frakturstedet. Ved fiksasjon kan Smartnails eller suturer via borekanaler benyttes, avhengig av frakturens omfang og pasientens alder. Under prosedyren evalueres kneet med langsom ekstensjon for å sikre at reposisjonen holdes stabilt.

Postoperativ kne-immobilisering med kneet i 10-20° fleksjon i 4 uker.

Oppstart med styrketrening av quadriceps- og hamstrings-musklatur ved seponering av gipsen.

Pasientene følges opp med fysioterapeut for gradvis opptrening av muskulatur og forbedring av bevegelsesutslag. Tidlig mobilisering kan være viktig for å opprettholde knefunksjon og redusere risikoen for stivhet og muskelatrofi.

Komplikasjoner kan omfatte kneinstabilitet og redusert ekstensjon, særlig ved utilstrekkelig behandling av dislokasjon eller rotasjon av fragmentet. Risiko for vekstforstyrrelse kan også være til stede ved kryssing av vekstskiven med skruer.