Igjen er det alvorligheten (graden) og antall organer i svikt som har stor betydning for hvordan dette vil gå på kort sikt. Andre viktige faktorer er kronisk sykdom (co-morbiditet), jo flere desto verre, skrøpelighet (frailty) og til en viss grad alder. Alder er ofte diskutert da den i noen undersøkelser ikke finnes å være en uavhengig variabel i forhold til overlevelse, mens andre viser det motsatte.
Kurven under gir en pekepinn på hvordan det går med pasienter med økende antall organer i svikt (alvorlig organdysfunksjon), data stammer fra virksomhetsregistreringen vår ved Haukeland Universitetsykehus (HUS) hvor vi daglig vurderer akutt organdysfunksjon hos alle intensivpasienter (se side 58). Som går frem er det nærmest en lineær økning i mortalitet ved økende antall organer i svikt.
Akutt og alvorlig organsvikt er fellesnevneren for intensivpasienter. Ved de våre store intensivseksjoner har de aller fleste pasienter en eller flerorgan svikt. Med akutt i slik sammenheng menes dysfunksjon som har tilkommet ila de siste 24 timer, og som regel over et kortere tidsrom.
Vitale organfunksjoner
Det kan være bedre å bruke terminologien dysfunksjon i stedet for svikt. Organfunksjon er ikke noe ”PÅ - AV” fenomen, men har en glidende overgang fra helt normal til helt manglende funksjon (se illustrasjonen) med uklare overganger. Ikke minst er det ofte vilkårlig hvor man definerer nivå der normalområdet slutter og dysfunksjonen starter:
Det organ som hyppigst svikter er respirasjonen. Det angis at 50-80 % av intensivpasientene har akutt respirasjonssvikt med behov for respirasjonsstøtte. Andelen varierer med type sykehus og type intensivenhet. På andre plass følger akutt sirkulasjonssvikt, 40-60%, fulgt av akutt nyresvikt 20-30% og akutt CNS svikt hos 20-25%. Både a6kutt leversvikt og akutt koagulasjonssvikt er mindre hyppig (<10%).
Mange bruker en objektiv skår for å kvantitere organdysfunksjon, på slutten av boken finner du en nærmere omtale av et slikt system: SOFA skår.