Hva kjennetegner en intensivpasient?

Dette burde vært enkelt å svare på, men erfaringen har vist at dette slett ikke er tilfelle. I Norsk Intensivregister (www.intensivregister.no)  har spørsmålet vært en gjenganger, og selv her er det ingen konsensus. Hva er problemet?

Dels skyldes dette at det ikke finnes noen helt enkle forhold som karakteriser intensivpasienter som gruppe, slik som at barn er typisk for pasienter på barneavdeling eller gravide på en fødeavdeling. Dels at forskjellige intensivenheter i Norge, ofte behandler ulike pasientgrupper. På noen intensivenheter legges rutinemessig alle pasienter etter store operasjoner, mens på andre tas slike pasienter ikke inn med mindre de samtidig har en akutt organsvikt. Noe steder blir også  andre typer overvåkingspasienter som eksempelvis hjerteovervåkning eller etter forgiftninger innlagt på intensivavdeling.

Det er ett kjennetegn som fremfor noe karakteriserer intensivpasienten: etablert svikt i vitale organfunksjoner. Det er dette forhold denne korte introduksjonen til intensivmedisin fokuserer på. Det er ikke meningen at du som LIS1 skal stå alene med behandlingsansvar for intensivpasienter. Derfor legges det mindre vekt på forhold rundt selve terapivalgene, som eksempelvis bruk av respirator, men du må:

• kunne kjenne igjen en pasient med ulike typer akutt organsvikt, og vurdere hvor alvorlig organsvikten er
• kjenne til den initiale behandling i påvente av at pasienten blir overført/overtatt av andre
• vite hvem du skal kontakte for å få hjelp i behandlingen og hvor pasienten skal behandles
• vite litt om videre utredning, terapivalg og prognose

Det finnes pasientgrupper det kan være greit å trekke opp grenser mot: først og fremst de postoperative pasienter, overvåkingspasienter og akuttmedisinske pasienter. De to første kan vi enkelt skille med spørsmålet: foreligger det også en akutt organsvikt? Hvis ja, er pasienten også en intensivpasient. Den siste gruppen er mer vanskelig å skille ut. Akuttmedisin starter ofte med en akutt organdysfunksjon, hvis dette løser seg raskt rekker aldri pasienten å bli intensivpasient.

Et godt eksempel er pasienter med hypoglykemisk koma som kan være bevisstløse med CNS svikt, eventuelt kan de også ha annen organsvikt. Hvis dette løses med infusjon av glukose og pasienten våkner opp raskt, heves ofte organsvikten og en vanlig observasjonspost vil være tilstrekkelig for det videre forløpet i sykehuset, om han/hun i det hele tatt legges inn.

Hvis pasienten dør raskt som for eksempel etter hjertestans, skapes heller ingen intensivpasient. Slik skiller tidsaspektet akuttmedisin fra intensivmedisin, og mange, men ikke alle, intensivpasienter starter som akuttmedisinske pasienter. Et godt eksempel er alvorlige traumer.

De fleste intensivenheter i Norge er ikke selvstendige avdelinger, men som regel en seksjon under anestesiavdelingen, og bemannes derfor av anestesileger. En slik avdeling er vanligvis oppsatt med tekniske senger, dvs at pasienten under hele intensivoppholdet er innskrevet ved en av de ordinære sengeavdelingene, ofte kalt ”moderavdeling”, ved sykehuset. Slik sett har denne avdelingen også et ansvar for å følge opp pasientene også under intensivbehandlingen. Et minimum er ett daglig besøk av ansvarlig lege(r) fra moderavdeling for å diskutere terapivalg og prognose.