Strategi for frakturstabilisering

Traumepasienter må få stabilisert større frakturer ved innkomst; ikke-­stabiliserte brudd i bekken / rygg / lange rørknokler gjør intensivstell vanskelig, nødvendiggjør tung sedering og hindrer lungefysioterapi og mobilisering i seng. Frakturstabiliseringen kan være endelig (ETC) eller midlertidig (DCO). Hvorvidt pasienten skal gjennomgå ETC eller DCO initialt kan være en vanskelig vurdering, og krever tett samarbeid mellom anestesilege, intensivlege, teamleder og ortopedisk bakvakt.

En fysiologisk normal og vel resuscitert pasient opereres med endelige osteosynteser av brudd i columna, bekkenring og lange rørknokler. Mer perifere frakturer kan opereres endelig, eller stabiliseres med ekstern fiksasjon eller gips og opereres planlagt når pasientens øvrige tilstand og lokale forhold tilsier det. Vanskelige leddrekonstruksjoner krever god kartlegging/planlegging og adekvate bløtdelsforhold.

Når man begynner på et ikke-livreddende inngrep, må det være med en begrunnet forventning om å kunne holde resusciteringsparametrene – og dermed vevsoksygeneringen – tilnærmet normal gjennom kirurgien. Hvis pasienten under pågående operasjon blir dårligere, må man vurdere å endre strategi til DCO. Pasienten må reevalueres etter de samme kriteriene hver gang en ny prosedyre innledes.

Ustabile pasienter skal til DCO initialt. Pasienter som har vært i sjokk, har ledsagende thoraxskade og høy ISS ( > 40) har økt komplikasjonsrisiko ved ETC og skal derfor vurderes for DCO. Alle frakturer skal stabiliseres, men med så raske og lite invasive metoder som mulig. Det vil for de fleste ekstremitetsfrakturer og bekkenfrakturer (der ikke-invasiv stabilisering er utilfredstillende) innebære ekstern fiksasjon. Thoracolumbale frakturer og ustabile frakturer i bakre bekkenring kan stabiliseres med perkutan fiksasjon. Hos kritisk dårlige pasienter kan ekstern fiksasjon utføres på Intensivavdelingen.

Temporære, eksterne fiksasjoner konverteres til interne osteosynteser så snart sirkulasjon, respirasjon, infeksjonsstatus, bløtdelsstatus, etc. tillater det. Når pasienten begynner å kvittere væske (ofte dag 2–6), kan det være tid for å planlegge videre kirurgi. Ved konvertering av ekstern til intern fiksasjon etter mer enn tre uker er komplikasjonsrisikoen øket.