Autonomi står sterkt i norsk helsevesen. Det er lovfestet at all behandling skal gis med pasientens informerte samtykke. Alle leger skal kunne vurdere en pasients samtykkekompetanse. Annet helsepersonell kan også vurdere samtykkekompetanse – kravet er at den som yter helsehjelpen skal foreta vurderingen. Når det gjelder medisinsk utredning og behandling er det naturlig at lege med behandlingsansvar foretar vurderingen.

Vurdering: Bruk FARV-kriteriene for å vurdere samtykkekompetanse:

F – forstå informasjon som er relevant for beslutningen

A – anerkjenne (feks at man er syk, konsekvenser av behandling)

R – resonnere (avveining, fordeler og ulemper med behandling)

V – uttrykke et valg

Alle kriterier må være oppfylt for at pasienten skal ansees som samtykkekompetent. Ved tvil skal pasienten vurderes som samtykkekompetent. ACE er et verktøy som kan være til hjelp for å vurdere samtykkekompetanse.

Ved manglende samtykkekompetanse kan det være riktig å behandle hvis pasienten ikke motsetter seg helsehjelpen, bruk paragraf 4–6 i Pasient og Brukerrettighetsloven (PBL): «Helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, kan gis dersom det anses å være i pasientens interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp. Der det er mulig skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket. Slik helsehjelp kan besluttes av den som er ansvarlig for helsehjelpen, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Det skal fremgå av journalen hva pasientens nærmeste pårørende har opplyst, og hva annet kvalifisert helsepersonell har hatt av oppfatninger.»

Et eksempel kan være en pasient med demens som er fysisk sprek med flere års forventet levetid som får påvist kreft i tykktarmen, og der man mener at kirurgi er den klart beste løsningen for pasienten.

Ved manglende samtykkekompetanse vil terskelen for å gjøre inngrep og behandling som medfører risiko være høyere.

Pårørendes rolle i slike situasjoner er å informere helsepersonell om hva pasienten ville ha ønsket. Helsepersonell skal fatte kliniske beslutninger.

Dersom pasienten motsetter seg behandling må man fatte eget tvangsvedtak (§4A i PBL), og terskelen skal være høy. Bruk av tvang medfører i seg selv høy risiko for å skade og krenke pasienten, og skal kun benyttes dersom det basert på en totalvurdering er den klart beste løsningen for pasienten. Ofte er dette et medisinsk etisk problem der medisinen alene ikke kan gi svaret på hva som er rett å gjøre, derfor bør det diskuteres med flere involverte helsepersonell. I særlig vanskelige tlfeller kan saken tas opp i klinisk etisk komité på sykehus eller i primærhelsetjenesten. 

I akuttsituasjoner, for eksempel ved delirium etter kirurgi, kan pasienten i perioder miste samtykkekompetanse, og bruk av tvang kan være nødvendig hvis det er fare for liv og helse. På sykehus vil man ofte bruke øyeblikkelig hjelp-paragrafen i slike tilfeller (Helsepersonelloven §7). Denne paragrafen krever ingen vurdering av samtykkekompetanse eller vedtakspapirer, men beslutningen bør journalføres.

Verktøy: ACE, pasient- og brukerrettighetsloven, helsepersonell-loven.

• ACE
• Lovdata §4A pbl
• Klinisk etisk komité