Claviculafrakturer er hyppige skader, og utgjør mellom 2 og 5% av alle frakturer hos voksne. Insidensen er rapportert omkring 50-75 per 100.000 i skandinaviske land. Skaden skyldes som regel fall med direkte traume mot skulderen.

Generelt behandles de fleste claviculafrakturer konservativt, men det finnes unntak. Den tette relasjonen til nerver og kar, samt lite bløtvevsdekning, gjør fallhøyden stor ved operativ behandling.

Knokkelens subkutane leie gjør vanligvis klinikken tydelig:

• Hematom og synlig feilstilling
• Smerter og krepitasjon ved palpasjon over clavicula
• "Sagging shoulder"

Claviculafraktur er vanlig på multitraume-pasienter med skade mot thorax.

Røntgen (front, 2 projeksjoner)

• 15 gr. caudo-craniell stråleretning: clavicula fremstilles ganske rett.
• 15 gr. cranio-caudal stråleretning: clavicula svakt S-formet.

CT ved uavklart frakturutbredelse.

Hos multitraume-pasienter med claviculafraktur sett på liggende rtg thorax eller traume-CT bør ha stående røntgenbilder innen 1 uke for å avgjøre dislokasjon.

Husk at fysen medialt er en av de siste fysene som lukkes (begynnelsen av 20-årene), og en akutt fraktur/instabilitet hos en multitraumatisert ung pasient i dette område kan være en epifysiolyse.

AO/OTA:

Lateral (15-20%)	Skaft (70-80%)	Medial (ca 5%)

Skaftfrakturene klassifiseres videre som simple toparts (A), med intermediærfragment (B) eller komminutte flerparts (C).

Mediale claviculafrakturer

Udisloserte frakturer behandles konservativt. Ved dislokasjon over en benbredde kan operativ behandling med plateosteosyntese vurderes.

Midtskafts-claviculafrakturer

• Konservativ behandling:
  • Mindre enn 1 knokkelbredde dislokasjon
  • Lite forkortning
  • Adekvate akser
• Relativ operasjonsindikasjon:
  • Rotert intermediærfragment ("z-konfigurasjon")
  • Forkortning over 2 cm (måles klinisk; SC- til AC-ledd begge sider)
  • Uttalt hudpåstand

Laterale claviculafrakturer

Laterale udisloserte frakturer behandles konservativt. Stor feilstilling kan medføre pseudoartrose, og operativ behandling bør da vurderes. Det er viktig å vurdere komorbiditet og compliance før man bestemmer type behandling. Laterale frakturer med stor dislokasjon kan behandles som AC-leddsluksasjoner (se eget kapittel), om plateosteosyntese er uegnet pga. lite fragment lateralt.

Ellers bør operativ behandling vurderes ved åpne frakturer, truet hud eller assosierte skader på nerver eller kar.

Konservativ behandling

• Avlastning i 6 uker
• Fatle 1-2 uker, deretter gradvis økende bevegelsesutslag under skulderhøyde
• Fra 6 uker etter skaden bevegelse over skulderhøyde og gradvis økende belastning

Operativ behandling

• Plateosteosyntesen er øvelsesstabil, men ikke belastningsstabil
• Skal unngå bevegelse over skulderhøyde første 6 uker post-operativt

Konservativ behandling

• Kontroll med røntgen etter 10-14 dager
• Dersom økende dislokasjon og/eller sterke smerter bør man vurdere å endre behandlingsstrategi
• Behov for kontroll etter 6 uker vurderes individuelt

Operativ behandling

• Kontroll med røntgen 6-8 uker post-operativt

Infeksjon og nonunion forekommer hos ca. 2 % av pasienten etter operativ behandling. Ved mal- eller nonunion kan noen pasienter være aktuelle for osteotomi og plateosteosyntese med innlegging av bein fra hoftekam.

Skade på nerveplexus og kar i tilstøtende område kan også forekomme under operativ behandling, men er sjelden.

Noen pasienten får plager fra osteosyntesematerialet. Fjerning av osteosyntesematerialet bør utsettes så lenge som mulig, og kun gjøres på bakgrunn av sterke symptomer/plager. Kan tidligst gøres ett år etter initialt inngrep og man må forsikre seg om at frakturen er tilhelet.

Prognosen er oftest god etter claviculafrakturer.