Hva er epilepsi?

Epilepsi er en av de vanligste nevrologiske sykdommene. Det er ikke én sykdom, men en paraplybetegnelse på en rekke tilstander med forskjellige årsaker, ytringsform og prognose. Fellesnevneren er tilbakevendende epileptiske anfall.

Epileptiske anfall er en følge av at signaltrafikken i et større eller mindre nettverk av nerveceller ”løper løpsk”. Det vil si at cellene i nettverket begynner å fyre på en ukontrollert måte. Man kan si det er en form for «jordskjelv» i hjernen, der det epileptiske området er episenteret.

Hvordan anfallet kommer til å arte seg, avhenger av styrken på skjelvet, hvor episenteret er lokalisert i hjernen, hvilke funksjoner dette området ivaretar, og om skjelvet sprer seg til andre hjerneavsnitt. Ligger episenteret eksempelvis nær områdene for språkfunksjoner, får vedkommende språkvansker under anfallet. Ligger det i området som er ansvarlig for motoriske funksjoner, vil anfallet preges av for eksempel vridebevegelser, tilstivning eller rykninger.

Slike hjernefunksjonsforstyrrelser kan, om enn ikke alltid, registreres med elektroencefalografi (EEG) som synkrone utladninger med en karakteristisk form.

En person med epilepsi har en predisposisjon i hjernen til å få epileptiske anfall. For å stille epilepsidiagnosen har det lenge vært et krav om minst to uprovoserte epileptiske anfall. Hvis det ved undersøkelser kan påvises ”en vedvarende predisposisjon til å generere epileptiske anfall”, for eksempel en kjent epileptogen lesjon i hjernen påvist ved MR-undersøkelse eller sikre epileptiske forstyrrelser i EEG, er det foreslått at det er tilstrekkelig med ett uprovosert anfall for å stille diagnosen1.

International League Against Epilepsy (ILAE) har nylig kommet til at ett av følgende tre punkter må være oppfylt for å kunne stille epilepsidiagnosen2:

• To uprovoserte epileptiske anfall med > 24 timers mellomrom
• Ett uprovosert epileptisk anfall og en sannsynlighet for ytterligere anfall som er minst like stor som hos dem som har hatt to uprovoserte anfall ( > 60 % risiko)
• Et definert epilepsisyndrom

Selv om en person fyller kriteriene for epilepsidiagnosen, er ikke det ensbetydende med at man må starte behandling. Når mange velger å vente med å iverksette behandling før personen har hatt minst to uprovoserte anfall, er grunnen at rundt 50-60 % av dem med ett uprovosert anfall ikke får flere anfall3. Etter to uprovoserte anfall derimot, er risikoen for nye anfall over 60 %4.

Dersom epileptiske anfall opptrer under relativt normale forhold, kalles dette for uprovoserte anfall. Hvis epileptiske anfall derimot opptrer i nær tilslutning til for eksempel en hodeskade, kalles det for provoserte eller akutte symptomatiske anfall5. Slike provoserte anfall, som oftest av tonisk-klonisk type, er ikke ledd i epilepsi ettersom risikoen for nye anfall blir borte når den utløsende, provoserende faktoren ikke lenger er til stede. De kan imidlertid gi økt risiko for senere epilepsiutvikling.

Noen eksempler på slike provoserende faktorer er:

• Feber hos barn
• Abstinens etter alkohol eller legemidler (for eksempel benzodiazepiner)
• Visse legemidler (for eksempel visse antipsykotika, kokain, trisykliske antidepressiver)
• Akuttfasen, dvs. i løpet av første uken, etter et hjerneslag, en traumatisk hjerneskade eller infeksjoner i sentralnervesystemet
• Den postoperative fasen etter intrakranielle operasjoner
• Metabolske forstyrrelser, for eksempel elektrolyttforstyrrelser, hypoglykemi, uremi, hypoksi eller eklampsi