HbA1c, B

HbA1c er hemoglobin A (den kvantitativt dominerende hemoglobinform) med glukose kovalent bundet til den aminoterminale aminosyren valin i hemoglobinets betakjede. Reaksjonen som fører til binding av glukose til hemoglobin finner sted etter at hemoglobinet er dannet og pågår i hele erytrocyttens levetid. Reaksjonen er ikke enzymatisk katalysert og er i praksis irreversibel. Jo høyere b-glukose, jo mer HbA1c vil dannes. B-HbA1c er et uttrykk for gjennomsnittlig b-glukose de siste 2-3 månedene. Hvor høy HbA1c blir påvirkes også av erytrocyttenes levetid.

HbA1c-analysen er standardisert for å sikre sammenliknbare resultater uavhenig av analysemetode og sted. Standardiseringen har ført til at restulatene er sporbare til IFCC (IFCC = International Federation of Clinical Chemistry) sitt referansemateriale og -metode. Fra den 30. september 2018 rapporteres svarene i enheten mmol/mol, mens de tidligere har blitt regnet om til enheten % (NGSP: National Glycohemoglobin Standardization Program). Ved behov kan resultatene regnes om fra mmol/mol til % ved hjelp av følgende ligning:

HbA1c[NGSP %] = 0,09148*HbA1c[IFCC mmol/mol] + 2,152

Lenke til kalkulator for å regne om mellom resultater i mmol/mol og % (Noklus).

Tabell for å sammenlikne resultater i mmol/mol og % (Kilde: Noklus).

HbA1c øker med 11 mmol/mol ved en økning med 1 %-poeng.

Diagnostikk og k%uFEFFontroll av diabetes mellitus. %uFEFF

Pasientforberedelse
Ingen. Pasienten behøver ikke å være fastende.

Prøvetaking
EDTA-blod, minimum 1 mL. Holdbart 72 timer i romtemperatur og 7 døgn i kjøleskap.

Kvinner og menn: 20–42 mmol/mol (4,0–6,0 %).

Metode

HPLC, Tosoh G11 XN Nordbyhagen. Turbidimetrisk inhibisjonsimmunologisk analyse (Tina-Quant Hemoglobin A1cDx Gen3) fra Roche Diagnostics , Cobas pure c303 Kongsvinger.

Kommentarer til referanseintervallet

Analysen av HbA1c er IFCC-standardisert og skal i prinsippet føre til samme referanseintervall uavhengig av hvor analysen utføres.

B-HbA1c synker i løpet av graviditeten med laveste verdier i 2. trimester. Dette må ikke feiltolkes som en normalisering av glukosestoffskiftet.

Det vises til Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer for diabetes.

Ved diagnostikk av diabetes mellitus: Verdier ≥ 48 mmol/mol (6,5 %) er diagnostiske for diabetes mellitus. Dersom pasienten ikke har symptomer på diabetes kreves det at begge resultatene i to ulike prøver er over den diagnostiske grensen før diagnosen kan stilles. Hvis pasienten av spesielle grunner undersøkes med to forskjellige diagnostiske kriterier (både HbA1c og glukosebaserte kriterier) og begge er over de diagnostiske grensene, har pasienten diabetes. Hvis de to forskjellige testene er diskordante med hensyn til diabetes, gjentas testen som har gitt et resultat over den diagnostiske grensen. Diagnosen stilles hvis den gjentatte testen er over den diagnostiske grensen.

Ved diabetes mellitus må behandlingsmålet for pasientene individualiseres.

For de fleste pasienter med diabetes type 1 bør behandlingsmålet være omkring 53 mmol/mol (7 %) når det kan oppnås med god livskvalitet og uten uakseptable hypoglykemiske episoder.

For pasienter med diabetes type 2 vil behandlingsmålet for de fleste være HbA1c omkring 53 mmol/mol (7 %). Lavere behandlingsmål for HbA1c (omkring 48 mmol/mol (6,5 %)) kan være aktuelt hos yngre og nydiagnostiserte og andre pasienter som forholdsvis lett når behandlingsmålet ved å endre livsstil og bruk av 1-2 legemidler. Ved lang sykdomsvarighet, betydelig komorbiditet (særlig ved redusert nyrefunksjon ; eGFR < 45 mL/min/1,73 m²) og risiko for hypoglykemi kan behandlingsmålet for HbA1c settes høyere til 53–64 mmol/mol (7,0–8,0 %).

Ved verdier innenfor referanseområdet er det viktig å være klar over at pasienter med diabetes kan ha ikke-erkjente episoder med hypoglykemi. Pga den lange halveringstiden for HbA1c vil endringer i blodglukose først vise seg ved endringer i HbA1c etter 3-4 uker.

Feilkilder

Tolkningen forutsetter at erytrocyttlevetiden er normal og at pasienten ikke har fått blodtransfusjon de siste 2–3 månedene. Hemolytiske anemier gir lavere verdier. Kronisk nyresvikt, med eller uten dialyse, gir også lavere verdier. Noen sjeldne hemoglobinvarianter kan gi falske verdier ved bruk av noen metoder. S-karbamid (urinstoff) >10 mmol/L gir falskt forhøyet verdi ved enkelte eldre kromatografiske analysemetoder.

Analysen har ofte en CV på rundt 3 % for ett laboratorium. Endringer i svaret som er mindre enn 5 mmol/mol (0,5 prosentpoeng) bør derfor ikke tillegges vekt.

Se Analytisk og biologisk variasjon.