Indikasjon
Langvarig diaré, malabsorpsjon, langvarig malnutrisjon, alkoholisme. Utredning av uklare tretthetstilstander, muskelsvakhet, tetani og kramper med uklar etiologi. Langvarig bruk av diuretika. Akutt og kronisk nyresvikt.
Referanseområde
0,71-0,94 mmol/L
Alarmgrenser
Verdier > 2 mmol/L og verdier < 0,4 mmol/L vil bli forøkt varslet pr. telefon
Resultat og tolkning
S-Magnesium bør sammenholdes med albuminkonsentrasjonen i serum, og bør også vurderes opp mot eventuelle syre/base-forstyrrelser (se nedenfor under "Bakgrunn").
Svært høye verdier ses så godt som utelukkende ved langtkommen nyresvikt. Lett forhøyede verdier kan ses ved bruk av magnesiumholdige antacida (melk/alkali-syndromet), hyperparatyreoidisme, litiumbehandling og hypotyreose.
Lave verdier ses ved malnutrisjon, malabsorpsjon, kronisk alkoholisme, langvarig behandling med tiazider, tubulære nyreskader, hyperaldosteronisme, hypoparatyreoidisme og langvarig diaré.
Av årsaker som fremgår under "Bakgrunn" gir måling av magnesiumkonsentrasjonen i serum ikke alltid et godt bilde av organismens magnesiumbalanse. Undersøkelse av magnesiumutskillelsen i urin kan gi nyttige tilleggsopplysninger når det gjelder påvisning av magnesiummangel.
Analytisk/biologisk variasjon
Bakgrunn
Magnesium forekommer i organismen som toverdig kation, Mg++. Av de ca. 25 g Mg som finnes i organismen, er halvparten lokalisert til skjelettet, mens det aller meste av det resterende er lokalisert intracellulært, hvor det nest etter kalium utgjør det dominerende kation. Magnesium en viktig kofaktor for en rekke enzymer. Den ekstracellulære poolen utgjør bare ca. 1%. Magnesium utskilles i urinen ved glomerulær filtrasjon og tubulær reabsorbsjon. Magnesiummangel øker den tubulære reabsorbsjonen av magnesium, og døgnutskillelsen av Mg faller til under 0,5 mmol. Parathormon øker den tubulære reabsorbsjonen av magnesium. Diuretika og alkohol hemmer reabsorbsjonen og fører til økt tap av magnesium.
For magnesium, i likhet med hva som er tilfelle for kalium, finner det sted en forskyvning fra ekstracellulær væsken inn i cellene ved alkalose og glukoseopptak i cellene, mens en acidose fører til forskyvning den andre veien.
Ca. 1/3 av magnesium i plasma er bundet til serumproteiner, vesentlig albumin, mens resten foreligger som frie magnesiumioner. Akkurat som for kalsium gjelder at størrelsen av den frie ioniserte fraksjonen, som er den biologisk aktive fraksjonen, avhenger av albuminkonsentrasjonen og pH.
Hypermagnesemi forlenger den atrioventrikulære ledningstid, og svært høy verdier kan føre til hjerte- og respirasjonsstans.
Hypomagnesemi fører til muskelsvakhet, tretthet, kramper og hjerterytmeforstyrrelser. Hypomagnesemi kan medføre hypokalemi og hypokalsemi som ikke responderer på behandling før magnesiummangelen er korrigert. Magnesiumkonsentrasjonen er redusert ved overvekt, diabetes og hypertensjon, og magnesium har blitt foreslått som en markør for metabolsk syndrom.
