Se P-kalsium. Omkring 50 % av kalsium i plasma er fritt kalsium, som er den biologisk aktive fraksjonen. Alt kalsium i kroppen er ionisert, og bruk av uttrykket ”ionisert kalsium” er derfor feilaktig. Et riktigere uttrykk er ”fritt kalsium”, analogt med for eksempel fritt tyroksin. Den totale konsentrasjonen av kalsium i serum er ikke alltid et pålitelig uttrykk for konsentrasjonen av fritt kalsium, spesielt hos pasienter som har tilstander med endret konsentrasjon av P-albumin og/eller syre/base-forstyrrelser. Det er publisert flere ulike formler for å korrigere kalsium for avvikende konsentrasjon av albumin, men disse regnes som upålitelige (1) og har dårligere diagnostisk nøyaktighet for å diagnostisere kalsium-forstyrrelser enn ujustert total kalsium (2). Ved tilstander der total kalsium ikke kan forventes å være et pålitelig uttrykk for konsentrasjonen av fritt kalsium, må fritt kalsium måles i stedet, se indikasjoner.

Som regel måles pH i tillegg til konsentrasjonen av fritt kalsium. Dessuten beregnes konsentrasjon av fritt kalsium ved pH 7,40, fordi vi derved kan kompensere for endringer i pH i prøvematerialet (in vitro), pga. endringer i pCO2. Det kan være vanskelig å sikre seg mot tap av CO2 i serum. Hvis vi er henvist til å bruke serum som prøvemateriale, bør vi derfor anvende den beregnede verdien P-kalsium, fritt (pH 7,4). Dersom pasienten ikke har syre/base-forstyrrelser, er P-kalsium, fritt (pH 7,4) et brukbart uttrykk for den reelle b-kalsium, fritt. Men best er det å måle i anaerobt behandlet blod og vurdere den aktuelle B-kalsium, fritt.

Alternative analysenavn

Kalsium ionisert (aktuell eller korrigert (pH 7,4)).

Tilstander der totalkonsentrasjonen av kalsium ikke kan forventes å gi et pålitelig uttrykk for konsentrasjonen av fritt kalsium, bl.a. følgende: Større kirurgiske inngrep med massive blodtransfusjoner og eventuelt albumininfusjoner, større brannskader, kritisk syke pasienter (multiorgansvikt), syre/base-forstyrrelser, hypo- eller hyperalbuminemi, neonatal hypo- og hyperkalsemi, hemodialyse, nefrotisk syndrom, akutt pankreatitt. P-kalsium, fritt er også bedre enn P-kalsium, total ved spørsmål om hyper- eller hypoparatyreoidisme.

Barn:
0–1 mnd: 1,00–1,50 mmol/L (1)
1–6 mnd: 0,95–1,50 mmol/L
6–12 mnd :1,09–1,44 mmol/L
1- 18 år: 1,22–1,37 mmol/L

Kildehenvisning

• Soldin, S.J. et al., Pediatric Reference Intervals, 7th edition, 2011.

• Bruk minst mulig stase før og under prøvetaking. Unngå bruk av muskelpumpe. Anaerob prøvetaking er å foretrekke for å forhindre pH-endringer i prøven.
• P-kalsium, fritt i kapillært blod: Arterialisert kapillærblod taes i spesielle rør (blodgassprøyte eller kapillærrør) som er tilsatt inntørket kalsiumtitrert heparin. Holdbarhet: 15 minutter i romtemperatur, 4 timer ved 4°C.
• P-kalsium, fritt (standardisert til pH 7.4) i serum: Veneblod taes i gelrør til framstilling av serum (minimal stase, ingen bruk av muskelpumpe), fylles helt, proppen beholdes på under sentrifugering og lagring inntil prøven analyseres. Sentrifugering bør skje innen 1 time etter prøvetaking. Holdbarhet: Inntil 24 timer ved 20°C, inntil 7 dager ved 4°C, inntil 45 dager ved -20°C. Slike rør kan sendes med vanlig post. Er det rekvirert andre prøver i serum, må de analyseres i prøve tatt i annet rør.

Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager-måneder.

Årsaker til hyper- og hypokalsemi: Se tolkning av P-kalsium.

Hypokalsemi med fritt kalsium 1,00-1,13 mmol/L betegnes som mild, verdier i området 0,80-0,99 som moderat, og verdier under 0,80 mmol/L som alvorlig hypokalsemi (5).

Hyperkalsemi med fritt kalsium 1,29-1,50 mmol/L betegnes som mild, verdier i området 1,51-1,70 mmol/L som moderat, og verdier i området 1,71-2.00 mmol/L som alvorlig hyperkalsemi. Verdier over 2 mmol/L betegnes som hyperkalsemisk krise (5).

Laveste verdi for P-kalsium, fritt som vi kan se ved patologiske tilstander er omkring 0,4 mmol/L, og høyeste verdi er omkring 2,5 mmol/L. Akutte forandringer til under 0,85 mmol/L eller til over 1,65 mmol/L medfører økt risiko for hjertearytmier og/eller hjertesvikt, mens nevrologiske tegn kan opptre ved mindre endringer. Kroniske avvik tåles bedre enn akutte.