Mannlig hypogonadisme

Hypogonadisme hos menn er et klinisk syndrom som kan oppstå gjennom hele livssyklusen og beror vanligst på sykdom som direkte eller indirekte medfører at testiklene ikke klarer produsere et fysiologisk testosteron-nivå og et normalt antall spermatozoer. Diagnosen hypogonadisme kan ikke stilles kun gjennom måling av testosteron-nivået, det må også være symptomer forenlig med denne tilstanden.

Primær hypogonadisme (hypergonadotrop hypogonadisme): Klinefelter syndrom, infitrative sykdommer/ infeksjoner i testikler, gjennomgått strålebehandling, behandling med cellegift, kryptorkisme og XX-males syndrom.

Sekundær hypogonadisme (hypogonadotrop hypogonadisme): Hypofysesvikt, hyperprolaktinemi, infiltrative sykdommer i hypofyse/hypothalamus, opioider, søvnapnoe syndrom, alvorlig sykdom, anorexia nervosa, alvorlig fedme, genetiske (f.eks. Kallmann syndrom), medikamenter (opioider, glukokortikoider, anabole steoider).

Symptomer som er relatert til og forekommer ved testosteronmangel

• Manglende pubertetsutvikling
• Redusert eller manglende libido
• Mindre spontane ereksjoner
• Gynekomasti
• Redusert sekundær behåring og mindre behov for barbering
• Små, bløte testikler (volum < 5ml)
• Nedsatt fertilitet
• Osteopeni/osteoporose
• Minsket muskelmasse og muskelstyrke
• Flushing og økt svette

Høy alder, fedme, diabetes mellitus og symptomgivende prostata hyperplasi korrelerer bedre til redusert seksualfunksjon enn testosteronnivået i seg selv.

Kun menn med klinisk mistanke på hypogonadisme skal utredes. Testosteron skal måles fastende på morgenen mellom kl. 07-10.00 etter en normal natts søvn. Unngå hard trening kvelden før prøvetakning. Dersom lavt testosteronnivå bestilles ny testosteronprøve og i tillegg LH, FSH, SHBG og prolaktin. Ved lav LH og FSH eller høyt prolaktin bør øvrige hypofysehormoner måles. Man kan ha nytte av å estimere fri-testosteron indeks.

Menn med primær og sekundær hypogonadisme bør med få unntak få tilbud om behandling. Ved sekundær hypogonadisme som skyldes underliggende sykdom ( fedme, anorexi, søvnapnoe eller annen alvorlig sykdom), bør behandlingen rettes mot grunntilstanden.

Ved hypogonadisme grunnet bruk av Metadon anbefales overgang til Subutex som gir mindre hemning av gonadotrop akse.

Før behandling bør man undersøke prostata og ev. måle PSA. Nytten av PSA ved testosteronbehandling er omdiskutert.

Menn med hypogonadisme bør henvises til bentetthetsmåling.

Kontraindikasjoner: Cancer prostata og cancer mamma

Relative kontraindikasjoner: Ikke avklart knute i prostata, PSA > 4 ug/L, EVF > 0,50, symptomgivende benign prostata hyperplasi, ubehandlet søvnapnoe og ukontrollert hjertesvikt. Barneønske i nær fremtid.

I Norge finnes 2 akseptable administrasjonsmåter:

• Dermal applikasjon (Testogel, Testim, Tostran, Testavan) 20-80 mg daglig på morgenen. Dosering noe forskjellig avhengig av hvilket preparat som velges. Se tekst i Felleskatalogen.
• Intramuskulære injeksjoner med Nebido 750-1000 mg hver 10.-14. uke.

Målet er testosteron i referanseområdet ved bruk av gel (se tekst i Felleskatalogen).

Ved Nebido injeksjoner er målet testosteron i nedre referanseområdet rett før neste injeksjon (fra og med 3. injeksjon).

Refusjon over §2 forutsetter en spesifikk diagnose (E23, E31, E89,3, E89.5, Q55.0, Q98).

Ved årlig kontroll, mål Hb, EVF, ev. PSA og lipider. Dersom EVF stiger til > 0.54 (tilsvarende ca. Hb 18,5 g/dL) bør det gjøres venesectio. Samtidig reduseres dosen, enten ved å øke intervallet mellom injeksjonene eller ved å gi redusert dose. Behandling med lavdose ASA bør forordnes til EVF (erytrocytt volumfraksjon) normaliseres.

Testosteron og aldring

Det er ikke vist at behandling med testosteron av middelaldrende og eldre, gjerne overvektige menn, med subnormale testosteron nivåer er gunstig eller ufarlig. Vektnedgang vil normalisere testosteron nivået hos de fleste menn i denne kategorien. Behandling av menn med lavt testosteron (der det ikke er mistanke om hypofysær eller testikulær årsak) og som samtidig har en eller flere komponenter av metabolsk syndrom bør derfor primært være livsstilsendring, økt fysisk aktivitet og vektreduksjon, tilsvarende forebygging og behandling av type 2 diabetes.