Innledning

Ortoser er ortopediske hjelpemidler som brukes for å påvirke kroppens strukturelle og funksjonelle nevromuskulære forhold (International Organization for Standardization, ISO). Ortoser kan ha betydning innenfor alle ICFs helsedomener; kroppsfunksjoner og -strukturer, aktivitet og deltagelse1. Det finnes ortoser for ulike deler av kroppen, henholdsvis underekstremitet, overeekstremitet og trunkus. Som en hovedregel gis ortoser navn etter hvilke ledd som fysisk inngår i ortosen. Ortosens virkning avhenger av mange faktorer, slik som design, passform og mekaniske egenskaper i materialer og leddkomponenter.

I henhold til ISO-klassifikasjonen (inn link) beskrives ortosenes funksjonskrav innenfor følgende kategorier (ISO 8551:2020(en), Prosthetics and orthotics — Functional deficiencies — Description of the person to be treated with an orthosis, clinical objectives of treatment, and functional requirements of the orthosis og CPUP ortosemanual):

1. Forhindre feilstillinger (korrigerer helt)
2. Redusere feilstillinger (korrigerer delvis)
3. Forsinke utvikling av/stabilitere feilstilling (korigerer ikke)
4. Begrense leddbevegelse
5. Øke leddbevegelse
6. Kompensere for forskjell i segment (eks. benlengdeforskjell)
7. Kompensere for lav muskelaktivitet (svakhet/hypotoni)
8. Kontrollere virkning av høy muskelaktivitet (spastisitet/dyskinesi)
9. Fordele eller avlaste for trykk

Ortoser er et hyppig tiltak i den tverrfaglige oppfølgingen av personer med CP. Ortoser er også ofte en integrert del av postoperativ rehabilitering etter ortopedisk kirurgi og BoNT-A behandling. Målsetting med bruk av ortose påvirkes av CP subtype, distribusjon (uni-/ bilateral), bevegelsesmønster, aktivitetsnivå og grov– og finmotorisk funksjon.

I Norge bruker rundt 65% av barn og unge med CP ortoser, fordelt på alle GMFCS-nivå2. Per i dag er det ikke tall på bruk av ortoser hos voksne med CP i Norge. Tall fra Sverige viser at 45 % av de registrerte i oppfølgingsprogrammet (CPUP vuxen) bruker ortose i over- eller underekstremitetene3.