Fremre korsbånd (ACL) stabiliserer fremre translasjon av tibia relativt til femur. Ved avrivning oppstår økt fremre translasjon i kneet. Dette gir opphav til instabilitet som kan nødvendiggjøre rekonstruktiv kirurgi. Noen pasienter kan dog gjenvinne normal funksjon gjennom strukturert og intensiv nevromuskulær trening.

Vanligste skadeårsak er vridningstraumer i forbindelse med pivoterende idretter (håndball, fotball etc.) eller alpint. 2/3 er ikke-kontakt skader. Pasienten har ofte hørt et «popp» i kneet med en påfølgende akutt hevelse. Kan også forekomme ved større traumer som fall- eller trafikkulykker – da gjerne i kombinasjon med andre ligamentskader. I en kronisk fase rapporterer pasienten gjerne at kneet «glipper».

Hevelse og bevegelsesinnskrenkning i akuttfasen. Lachman test positiv, men ofte vanskelig å undersøke. Viktig å utelukke behandlingstrengende instabilitet av kollateralligamenter – vanligst mediale kollateraligament (MCL).

Kontroll etter 1 uke med stabilitetstesting og funksjonsundersøkelse kan være nyttig ettersom en god klinisk undersøkelse ofte er noe vanskelig å gjennomføre kort tid etter skaden. Se kap. om Akutt knetraume.

Røntgen

Alltid ØH røntgen for å utelukke brudd. Segondfraktur kan sees hos enkelte.

MR

• Ved mistanke om isolert fremre korsbåndsskade er det i utgangspunktet ikke nødvendig med MR. Ved ekstensjonssperre, mistanke om andre ledsagende skader – eller ved tvil om diagnose - bør MR rekvireres.
• Alltid MR ved akutt intraartikulær hevelse hos barn.

Mediale kollateralligament (MCL) er ofte involvert og må ikke oversees. Meniskskader hos 50%. Sjeldnere er skade av laterale kollateralligament (LCL), posterolaterale hjørne (PLC) og bakre korsbånd (PCL).

I akuttfasen P.O.L.I.C.E.D. (Protection, Optimal Loading, Ice, Compression, Elevation, Drugs) med fritt belastet krykkegange til hevelse roer seg ned. Instruksjon i bevegelighetstrening og øvelser som aktiverer m. quadriceps for å redusere hevelse, unngå atrofi og kontrakturer.

Akutt kirurgi (innen 2 uker) vurderes ved bøttehankrupturer, radiære meniskrupturer, rotskader eller mistanke om store meniskokapsulære løsninger (ramp-skader). I tillegg skal avulsjon av eminentia interkondylaris, hvis betydelig dislosert, alltid opereres akutt (Link til Eminentiafrakturer).

Vurdering av operativ eller ikke-operativ behandling gjøres best ved stabilitetstesting og funksjonsvurdering etter 3-4 måneder med kvalitetssikret nevromuskulær trening, veiledet av fysioterapeut. Dersom pasienten på evalueringstidspunktet har lite instabilitet og ikke rapporterer episoder med «glipp» kan man, etter en diskusjon av behandlingsalternativ og pasientens ønske, fortsette med nonoperativ behandling.

Rekonstruksjon ved bruk av hamstrings- eller patellarsene er likeverdige alternativer. Alder, kjønn, aktivitetsprofil og funn ved undersøkelse påvirker graftvalg. Hos pasientgrupper med høy risiko for ny skade vurderes tillegg av lateral tenodese.

Hos ikke skjellettmodne pasienter må gjenværende vekst vurderes med røntgen. Valg av behandling påvirkes av risiko for nye skader ved non-operativ behandling avveid mot fare for skade av vekstsone ved tidlig rekonstruksjon. Såkalte vekstsone-sparende metoder kan unntaksvis brukes. (Link til Korsbåndsskader hos barn)

• Kontroll til operatør etter 6 uker.
• Ved spesielle utfordringer: Kontroll fysio/operatør etter 12 uker.
• Funksjonell testing hos fysioterapeut etter 9 mnd.

De første uker etter inngrepet kan det opptre DVT eller infeksjon. Vanligst er overfladisk sårinfeksjon relatert til hematom. Sjeldent sees septisk artritt – da er rask artroskopisk skylling av kneet kombinert med intravenøs antibiotika viktig. Senere postoperativ kan nedsatt ekstensjon, vedvarende muskulær atrofi og gjentatt instabilitet opptre.

Dersom nonoperativ behandling velges er det en viss økt risiko for senere meniskskader sammenlignet med operativ behandling.

I Norge reopereres i overkant av 2 % (Nasjonalt Korsbåndsregister) for en tilbakevennende instabilitet innen de 2 første år. Andelen som opplever ny instabilitet er imidlertid høyere. Ung alder og retur til risikoaktivitet (som pivoterende idretter) gir en betydelig forøket risiko.