Laterale ankelbåndskader forekommer hyppig som resultat av supinasjonstraume, og innebærer oftest ruptur av ligamentum talofibulare anterius, eventuelt også av ligamentum fibulocalcaneare og delvis skade på seneskjeden for fibularissenen. Lig. talofibulare posterius er sjelden skadet. Skader av de egentlige syndesmoseligamentene er ikke en del av denne skadetypen.

I mer alvorlige tilfeller kan også talus skades ved at det slås av et hjørne mot enten mediale eller laterale malleol. Dette kan være synlig på rtg. Avulsjoner av ben fra laterale malleol forekommer, og en kan også ha instabilitet i subtalarleddet, det siste er sjeldent forekommende.

De fleste førstegangs ankeldistorsjoner med hæmatom og ømhet foran laterale malleol innebærer en full overrivning av ligamentum talofibulare anterius. Det er dokumentert gode resultater ved konservativ behandling, med ca. 80% besværsfrihet. Det er muligens enda bedre resultater av primær operativ behandling. Da resultatene ved sekundær sutur i alle fall innen de første 6 måneder, og sannsynligvis også etter dette tidspunkt, er gode, kan en ved primær konservativ behandling unngå operasjon hos ca. 80% av pasientene og oppnå et godt langtidsresultat. Man kan så velge ut de som trenger operativ behandling sekundært uten at disse taper noe hva gjelder langtidsresultat.

Etter vanlig klinisk undersøkelse taes røntgen front og side av ankelen uten vrikkebilde. Pasienten får elastisk bind og kan belaste til smertegrensen fra 1. dag. Bevegelighetstrening startes umiddelbart. Når hæmatom og hevelse har gått tilbake, startes behandling med "taping", som fortsettes i 4-12 uker. (Til ankel funksjonen er restituert). Før løpstrening bør pasienten øve koordinasjon med "vippebrett". Etter 3-6 uker begynnes forsiktig løpstrening, med fortsatte aktive øvelser med særlig vekt på fibularismuskulatur. Under sportsaktivitet "tapes" ankelleddet de første 6 måneder etter skaden, evt. lengre hvis pas. har instabilitets problemer.

Utredning

Pasienter som etter 6 måneder fortsatt har smerter og/ eller instabilitetsplager, undersøkes påny klinisk med hensyn på stabilitet (skuffeinstabilitet taes klinisk, supinasjonsinstabilitet er best å undersøke med gjennomlysning) og palpasjonsømhet, og det taes vrikkebilde med sammenligning av begge ankler.

Konservativ behandling

Ved plager startes opptrening hos fysioterapeut. Denne består av fibularisstyrkende øvelser samt koordinasjonstrening. Eventuelt kan en forsøke ultralyd for ømhet og smerter på spesielle punkter.

Operativ behandling

Dersom treningen ikke gir tilfredsstillende funksjon og smertefrihet, kan operativ behandling være indisert. Ved instabilitet består behandlingen i at man dissekerer frem ligamentrester og gjør sekundærsutur av disse. Eventuelt kan bakre del av ligamentum talocalcaneare posterius svinges opp som forsterkning. I enkelte tilfelle kan tenodese eller Evans plastikk bli nødvendig.

Postoperativt legges gips i 5 uker, de siste 3 uker som gågips, dernest taping til 12 uker postoperativt. Det startes aktive øvelser og koordinasjonstrening fra gipsen fjernes. 8-10 uker postoperativt kan pasienten starte løpstrening. Aktiv konkurransedeltagelse utsettes til det er tilnærmet smertefrihet, normale bevegelsesutslag og normal kraft i fibularismuskulaturen.

Er det ingen instabilitet, men smerter og ømhet, ofte lokalisert anterolateralt i leddnivå, vil artroskopi med shaving av hypertrofisk synovialhinne oftest gi smertefrihet.