Biokjemiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

Testosteron, P

Sist oppdatert: 18.08.2023
Utgiver: Norsk forening for medisinsk biokjemi
Versjon: 2.4
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Hos voksne menn produseres omkring 90 % av kroppens testosteron i testiklenes Leydigceller. Hos voksne kvinner derimot dannes testosteron nærmest som et biprodukt ved syntesen av østrogener i ovariene (25 %) og kortikosteroider i binyrene (25 %). Den resterende testosteronproduksjonen skjer ved omdannelse av andre steroider i perifere vev. Testosteron omdannes i flere perifere målorganer til det mer potente dihydrotestosteron (DHT) vha. enzymet 5-alfareduktase. DHT utøver en stor del av testosteronets biologiske virkninger, men mange av virkningene formidles av testosteron selv. I noen organer aromatiseres testosteron til østradiol, som formidler de biologiske virkningene. Testosteron stiger gradvis i løpet av puberteten, fører til utvikling av de sekundære mannlige kjønnskarakterer, øker kjønnsdriften og er nødvendig for normal spermatogenese. Testosteron øker muskelmassen og benmassen (anabol effekt). I plasma transporteres testosteron bundet til seksualhormonbindende globulin (ca. 45 % hos menn og ca. 80 % hos kvinner), og løsere bundet til albumin. Kun ca. 2 % er fritt og dermed biologisk aktivt.

Indikasjoner 

Hos menn kun ved klinisk mistanke om testosteronmangel og ved infertilitet. Gutter med tidlig, sen eller manglende pubertet. Oppfølging av behandling med testosteron og antiandrogener. Hos kvinner ved klinisk mistanke om hyperandrogenisme (hirsutisme, virilisering) og ved utredning av polycystisk ovariesyndrom, PCOS (menstruasjonsforstyrrelser, infertilitet).

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelse
På grunn av betydelig døgnvariasjon bør prøven tas om morgenen. Dette gjelder spesielt for menn.

 

Prøvetaking
Serum. Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med gel.

Veiledende referanseområder 

Jenter/kvinner nmol/L Ref.
1–9 år, Tanner I: ≤ 0,59 1
Tanner II: 0,16–1,4 1
Tanner III: 0,35–2,2 1
Tanner IV/V: 0,38–2,1 1
18–49 år: ≤ 1,9 1
≥ 50 år: ≤ 1,1 1

 

 

Gutter/menn nmol/L Ref.
Spedbarn ≤ 6-8 1
1–9 år, Tanner I: ≤ 0,59 1
Tanner II: 0,10–11 1
Tanner III: 0,35–29 1
Tanner IV/V: 5,6–30 1
16–17 år: 5,5–29 1
18–40 år: 7,2–24 1
≥ 41 år: 4,6–24 1

 

Kommentarer

Tallene for jenter og gutter er basert på Tanner-stadier.

Angitt referanseområde gjelder totaltestosteron (fritt og bundet). Metodeavhengige verdier. Konferer derfor med utførende laboratoriums referanseområder. Med LC-MS/MS-metode måles oftest lavere verdier sammenliknet med automatiserte immunologiske metoder. Gutter har lave verdier av testosteron i blodet unntatt fra fødsel til ca. 6 md. alder. I løpet av puberteten stiger konsentrasjonen til voksent nivå. Hos menn faller serumkonsentrasjonen gradvis etter 40 års alder, men med store individuelle forskjeller. Testosteron viser døgnvariasjon og nivået faller opp til 30 % i løpet av dagen. Kvinner har høyere verdier i svangerskapet.

Tolkning 

Hos menn der tesosteronkonsentrasjonen gir mistanke om testosteronmangel bør også FSH og LH måles. Testosteron bør vurderes sammen med SHBG hos kvinner og hos menn med avvikende testosteronkonsentrasjon. En rekke tilstander påvirker SHBG-konsentrasjonen og dermed totalkonsentrasjonen av testosteron. Overvektige menn har lavere SHBG-konsentrasjon og og dermed lavere testosteronkonsentrasjon enn normalvektige menn. Endringer i SHBG-konsentrasjonen påvirker ikke konsentrasjonen av fritt, biologisk aktivt testosteron.

 

Fri testosteronindeks er et indirekte, grovt mål på konsentrasjonen av fritt testosteron og kan beregnes slik:

testosteron (nmol/l) x 10 / SHBG (nmol/l).

Eksempel på forventede verdier (2):

Kvinner: 0,1–0,3
Menn, 20–39 år: 2,4–11,8
Menn, 40–84 år: 1,5–7,3

 

Høye verdier kan sees ved tidlig pubertet og ved bruk av suprafysiologiske doser med testosteron eller hCG. Hos menn kan det sees ved testosteron- og/eller hCG-produserende tumores. Hos kvinner kan høye verdier sees ved PCOS, hyperthecose, androgenproduserende svulster i ovarier eller binyrer, konginetal adrenal hyperplasi (CAH) og ved Cushings syndrom. Konsentrasjoner mer enn to ganger øvre referanseområde kan gi mistanke om androgenproduserende tumor.

 

Lave verdier hos menn sees ved hypogonadisme pga. sviktende gonadefunksjon eller ved hypofysær og hypothalamisk svikt. Nedsatte verdier kan også observeres ved fedme, alkoholisme, levercirrhose, nyresvikt, ved alvorlige sykdomstilstander generelt og ved svære fysiske anstrengelser. Det sees også ved bruk av anabole steroider som ikke medmåles i testosteronassay.

 

Feilkilder

Immunoassay er mest utsatt for interferens, og dette er årsaken til at det måles lavere verdier ved LC-MS/MS-metoder. Interferensen varierer i enkeltprøver men har kun betydning i lavt måleområde. Ved forhøyede verdier hos kvinner og barn bør derfor prøven reanalyseres med LC-MS/MS eller reanalysers etter eterekstrasjon.

Analytisk og biologisk variasjon 

Total analytisk variasjon:

13 % i lavt måleområde (0,29 nmol/L)

8 % i midlere måleområde (2,1 nmol/L)

8 % i høyt måleområde (18 nmol/L)

2
Intraindividuell biologisk variasjon: 12,5 % 3
Totalvariasjon (analytisk og biologisk): 15 - 18 %

 

Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager–måneder. Metodeavhengige verdier, konferer utførende laboratorium.

Referanser 

  1. Referanseområde fra Hormonlaboratoriet, OUS, 2023 (LC-MS/MS-metode).
  2. Tall for analytisk variasjon er hentet fra Hormonlaboratoriet, OUS. 2023
  3. Tall for intraindividuell biologisk variasjon er hentet fra EFLM Biological Variation