Anisomeli

Benlengdeforskjell kan være medfødt (ved for eksempel karanomalier, hemihypertrofi, PFFD) eller utvikle seg som følge av andre deformiteter (klumpfot), sykdom (kreft, CLP) eller frakturer. Anisomelien kan føre til skoliose.

Ved tilstander man vet kan gi stor anisomeli, kontrollerer man benlengden klinisk og (ved aksellererende anisomeli) røntgenologisk hvert halvår, ved mindre progresjoner årlig. Man tar samtidig rtg. skjelettalder venstre hånd (Greulich & Pyle’s metode og nærmere sluttvekst også Sauvegrains metode).Rtg benlengdemålinger og skjelettaldermålingene tas ved Rikshospitalet hvor pasientdataene også legges inn i database for estimering av fremtidig anisomeli. Gjenværende vekstpotensial estimeres slik at en kan anslå slutt-anisomeli og foreslå gunstigste intervensjonsmetode, inklusive f.eks. korrekt tidspunkt for isolert eller kombinert epifysiodese.

Såleoppbygg over 5 cm er ofte ustabilt og derfor sjeldent funksjonelt. Man kan i tillegg til såle benytte skooppbygg. Anisomelier over ca. 2 cm vurderes for kirurgi. Forskjeller på 2-5 cm utlignes hyppigst med isolert eller kombinert epifysiodese (percutan prosedyre på distale femur og/eller proksimale tibia) dersom kroppshøyden ikke er spesielt lav. Ved de noe større lengdeforskjellene kan det være aktuelt med epifysiodese på lang side kombinert med forlengelse av det korte benet. Databasen med anisomelimålinger og skjelettalderbestemmelser gir grunnlag for å regne ut optimalt desetidspunkt. Ved benlengdeforskjeller kombinert med aksedeformiteter, kan små anisomelier reduseres/korrigeres ved temporær/permanent hemiepifysiodese eller korrigerende kirurgi og fiksasjon med plate, Taylor Spatial Frame (TSF) eller margnagle. Mindre til moderate aksefeil kombinert med større anisomelier kan korrigeres med automatisk kontrollstyrt intramedullær nagle på femur og tibia. Ved større og mer komplekse aksefeil kombinert med anisomeli kan det være mest gunstig å bruke Ilizarovs metode (distraksjonsosteogenese = callotase) med TSF som korreksjonsinstrumentarium. Ved anisomeli mest uttalt på femur, er forkortningsosteotomi på femur og margnagling aktuell metode. Metoden brukes når pasienten er utvokst og gir en nøyaktig utligning. Hvis det er viktig å oppnå størst mulig slutthøyde (og den største anisomelien er på tibia), kan benforlengelse med ringfiksatør (Ilizarov eller TSF) være å foretrekke. Ved store anisomelier kan callotasemetoden benyttes flere ganger og med overkorreksjon før barnet er utvokst, men man kan da ikke garantere nøyaktig utligning ved avsluttet vekst.

Epifysiodesene kan være inkomplette slik at det ikke skjer vekststopp og anisomelien persisterer. Beregning av desetidspunkt er dessuten forbundet med usikkerhet. En sluttanisomeli på 1 cm eller mindre, regnes som et vellykket resultat ved desekirurgi. Ved forkortningsosteotomier kan det forekomme forsinket tilheling og infeksjon, men sjeldnere enn ved tilsvarende osteosyntesemetodikk ved behandling av lukkede brudd. Ved bruk av TSF og Ilizarovs teknikk, er det vanlig med pinneinfeksjon. Ved kombinerte korreksjoner med TSF kan det forekomme prematur tilheling slik at korreksjonen ikke sluttføres med mindre re-osteotomi blir utført.