Det har skjedd en rivende utvikling innen diagnostikken av NHL i de siste 10–15 årene. Nye fremskritt innen immunologi og cytogenetikk/ DNA-teknologi og spesielt bruk av immunfenotyping i diagnostikken har gitt en bedre klassifisering og sikrere diagnose i enkelttilfeller. For NHL er histologisk type viktigere for prognose og valg av behandling enn klinisk stadium (med unntak av stadium I). Dette skyldes dels at ca. 2 av 3 pasienter har utbredt sykdom (stadium III eller IV), men også at kjemoterapi her spiller en viktigere rolle enn stråleterapi.

Behandlingsresultatene har blitt bedre, særlig for aggressive lymfomer. Dette skyldes både bedre diagnostikk, mer intens induksjonsbehandling med kombinasjonskjemoterapi og ikke minst introduksjon av monoklonale antistoffer. Jo flere pasienter man får i komplett remisjon, helst så tidlig som mulig, desto flere pasienter blir langtidsoverlevere. Behandlingen av de mest aggressive lymfomer (lymfoblastisk- og Burkitt lymfom) har endret seg mest de siste årene. Disse behandles nå etter leukemiprotokoller og ca. 70 % blir langtidsoverlevere. I dag helbredes mer enn 60 % av pasientene med de øvrige aggressive NHL. For de mer langsomtvoksende, indolente NHL foreligger også nye behandlingsprinsipper som forlenger totaloverlevelsen for denne pasientgruppen.