Teofyllin, P

Teofyllin er et xantinderivat. Det blir hovedsakelig brukt som bronkodilaterende middel i behandling av obstruktive lungesykdommer.

Absorpsjon etter peroralt inntak er vanligvis rask med maksimal konsentrasjon i plasma etter 1–2 timer. Bare ubetydelige mengder teofyllin utskilles uendret i urinen, mesteparten blir omdannet i leveren. Korrelasjon mellom dose og effekt er dårlig pga. store interindividuelle forskjeller i farmakokinetikk. Halveringstiden er mellom 4 og 9 timer hos voksne, friske, ikke-røykende individer. Teofyllin metaboliseres i hovedsak via CYP1A2. Fenobarbital, fenytoin, karbamazepin, rifampicin, ritonavir og tobakksrøyk øker eliminasjonen av teofyllin. Cimetidin, ranitidin, propanolol, verapamil, erytromycin, ciprofloksacin, norfloksacin, fluvoksamin, metotreksat, isoniazid og disulfiram kan redusere eliminasjonen av teofyllin. En rekke patologiske tilstander, for eksempel hjertesvikt og levercirrhose, kan forlenge halveringstiden som kan bli opp til 60 timer.

Barn har en helt spesiell farmakokinetikk: Premature har meget lang halveringstid og omdanner en del teofyllin til koffein. I løpet av de første 6–8 levemåneder skjer en gradvis modning av enzymsystemene, og hastigheten i teofyllinmetabolismen øker fra 1 til 9 års alder. Deretter kommer et gradvis fall til voksent nivå i 16 årsalderen.

Symptomer på intoksikasjon kan være kvalme, brekninger, irritabilitet og takykardi.

Terapikontroll, bivirkningsproblematikk, non-responderproblematikk, complianceproblematikk, interaksjonsproblematikk, dokumentasjon ved bruk av doser utenfor anbefalt område, medisinsk-juridiske forhold og intoksikasjonsutredning.

Pasientforberedelse
Prøvetaking anbefales ved tidspunkt for forventet toppkonsentrasjon (C_max), 1–3 eller 4–6 timer etter inntak av hhv. hurtigoppløselig tablett og depottablett. Serumkonsentrasjonen bør måles ved steady state, som oppnås ca. 3 døgn etter behandlingsoppstart/doseendring. Ved infusjonsbehandling bør infusjonen stoppes i 15 minutter før prøve tas. C_max har best utsagnskraft med tanke på doseavhengige bivirkninger av teofyllin, og bør ikke overstige øvre grense av referanseområdet.

Prøvetaking
Serum. Vakuumrør uten tilsetning.

Den bronkodilaterende effekten øker proporsjonalt med logaritmen til serumkonsentrasjonen i området 28–110 µmol/L, men ved serumkonsentrasjoner over 67–72 µmol/L er den ytterligere bronkodilaterende effekten vanligvis liten. Ved samtidig behandling med β₂-stimulerende midler kan teofyllingkonsentrasjonen senkes. I enkelte tilfeller kan serumkonsentrasjoner opp mot 110 µmol/L være aktuelt. Vurdering av toppkonsentrasjonen gir best styring av behandlingen. Risiko for bivirkninger og alvorlig forgiftning øker med økende konsentrasjon over 110 µmol/L. Lettere bivirkninger, for eksempel kvalme, kan forekomme ved konsentrasjoner i terapeutisk område. Høyere konsentrasjon kan gi hjerterytmeforstyrrelser og epileptiforme kramper. Særlig forsiktighet utvises ved ferskt hjerteinfarkt, hjertesvikt og tyreotoksikose. Dødsfall er beskrevet ved konsentrasjoner lavere enn 140–160 µmol/L, men langt høyere konsentrasjoner er også beskrevet ved ikke-dødelige intoksikasjoner. Ved konsentrasjoner over 110 µmol/L vil laboratoriet vanligvis forsøke å varsle rekvirenten (2).