Triplan fraktur

• Triplanfrakturer forekommer ofte hos ungdom i alderen 12-15 år, når vekstskiven i ankelen begynner å lukke seg. Skademekanismen innebærer en kompleks Salter-Harris Type IV-fraktur, som omfatter tre plan: sagittal, koronal og transvers. Disse frakturene kan være 2-, 3- eller 4-fragment frakturer og oppstår ofte på grunn av en kombinasjon av supinasjon og eksternrotasjon i ankelen. Triplanfrakturer krever nøye behandling grunnet deres intraartikulære komponent, som kan påvirke leddets stabilitet og vekstskiven.

Pasientene har vanligvis sterke smerter, hevelse og nedsatt bevegelighet i ankelen. Ved palpasjon er det ofte ømhet over vekstskiven og tibia.

Diagnostikken starter med standard røntgenbilder i front- og sideplan samt ankelgaffelvisning for å få en initial vurdering. I tillegg anbefales CT for å detaljert kartlegge bruddets intraartikulære komponenter og for å vurdere dislokasjonen mellom fragmentene. Ved triplanfrakturer er det vanlig å finne:

• Involvering av tibias anterolaterale epifyse, den mediale epifysen, og en posterior metafysær "spike".
• Mercedes-Benz-tegnet, som ses ved aksialprojeksjon på CT, som indikerer en triplanfraktur.

Differensialdiagnoser inkluderer Tillaux-frakturer, som er Salter-Harris Type III-frakturer.
Tillaux-frakturer involverer vekstplaten og er vanligvis mindre komplekse enn triplanfrakturer.
Andre differensialdiagnoser inkluderer enkle epifysefrakturer, avulsjonsfrakturer og isolerte fibulafrakturer.

Triplanfrakturer klassifiseres etter antall fragmenter og bruddmønster:

• Antall fragmenter:
  • 2-parts fraktur
  • 3-parts fraktur
  • 4-parts fraktur

Bruddets mønster

• Medialt (venstre under)
• Lateralt (høyre under)

Behandlingen avhenger av graden av dislokasjon og antall fragmenter.

Konservativ behandling:

• For 2-parts frakturer med < 2 mm dislokasjon kan lukket reposisjon og gipsimmobilisering være tilstrekkelig. Det er viktig å reponere fibula først for å sikre riktig alignment. Kan være vanskelig å oppnå ved 3- eller 4-parts frakturer. Laterale triplanfrakturer reponeres med innadrotasjon, mens mediale triplanfrakturer reponeres med eversjon.
• Immobilisering i lang gips i 3-4 uker, etterfulgt av kortere gips i 2-4 uker, anbefales.

Operativ behandling:

• Ved dislokasjon >2 mm eller komplekse (3- eller 4-fragment) frakturer er åpen reposisjon og intern fiksasjon nødvendig.
• Laterale triplanfrakturer behandles med innadrotasjon og anterolateral tilgang, mens mediale triplanfrakturer behandles med eksternrotasjon og anteromedial tilgang.
• Fiksasjon oppnås ved bruk av kannylerte skruer eller pinner parallelt med fyseskiven, med tillegg av metafysær fiksasjon om nødvendig.
• Postoperativt immobiliseres ankelen i lang laske i 3-4 uker, etterfulgt av støvelgips i 2 uker.

Etter immobilisering skal pasienten starte med gradvis økende vektbærende øvelser og bevegelsestrening.

Eventuelt fysioterapi med fokus på leddstabilitet og propriosepsjon er essensielt for å forhindre nye skader og sikre optimal gjenoppretting av funksjon.

Pasienten skal følges opp med røntgenkontroller ukentlig de første to ukene ved konservativ behandling, deretter ved behandlingsslutt.

Røntgenkontroll etter 6 og 12 måneder vurderes for å overvåke eventuell vekstforstyrrelse i ankelen, da vekstskiven er involvert.

Komplikasjoner kan inkludere:

• Vekstarrest: Skade på vekstskiven kan føre til tidlig lukking og resultere i ulik lengde eller skjevhet i benet.
• Posttraumatisk artrose: Intraartikulær skade øker risikoen for degenerative endringer i leddet over tid.
• Redusert bevegelighet: Arrvev og ufullstendig rehabilitering kan begrense ankelfunksjonen.

Prognosen avhenger av alvorlighetsgraden av bruddet og behandlingsresultatet. Med korrekt reposisjon og rehabilitering oppnår de fleste pasienter god funksjon, men risikoen for vekstforstyrrelser og posttraumatisk artrose gjør at langvarig oppfølging er viktig.