Proteinelektroforese serum. En monoklonal komponent (M-komponent) fremstår som et skarpt ekstra bånd, vanligvis i gammasonen, men kan også sees i beta-sonen. Komponentens konsentrasjon i g/L bestemmes ved scanning basert på fargeintensitet i det ekstra båndet. Prosedyren for dette kan variere noe og må klareres med laboratoriet. Når det påvises m-komponent, må laboratoriet kvantitere denne. Det er ikke tilstrekkelig å beskrive kvalitativt (større/mindre/stabil), og det må gjøres typing av m-komponenten. Ved spørsmål om komplett respons, må det også gjøres immunfiksering. Noen sykehus bruker kapillærelektroforese som er mer sensitivt enn vanlig gel-elektroforese. Det må likevel understrekes at negativ kapillærelektroforese ikke er tilstrekkelig for komplett respons, det må uansett gjøres immunfiksering.

Konsentrasjon av IgG, IgA og IgM. Det er nyttig å vite om normale immunglobuliner er supprimert (immunoparese) fordi dette kan medvirke til infeksjonstendens.

Serum frie lette kappa- og lambda-kjeder (S-FLC). Økning av kappa eller lambdakjeder i serum sees hos ca. 80 % av myelomatosepasienter som produserer komplett immunglobulin og hos 100 % av de med lettkjedesykdom. Bestemmelse av lette kjeder i serum brukes ofte som alternativ til urinelektroforese, men det gir ikke alltid tilsvarende svar.

Økning av begge lettkjedetyper skyldes ikke myelomatose, men kan ses ved nyresvikt med redusert utskillelse eller en polyklonal immunrespons. FLC-ratioen endres noe ved nyresvikt. Følgende referanseverdier gjelder for pasienter med nyresvikt (Long et al., 2022):

• eGFR 45-59 ml/min/1.73m²: 0.46 – 2.62 mg/L
• eGFR 30-44 ml/min/1.73m²: 0.48 – 3.38 mg/l
• eGFR <30 ml/min/1.73m²: 0.54 – 3.30 mg/l

Alle kriterier som baserer seg på lette kjeder (responser, definisjon av MGUS/ulmende myelomatose/behandlingstrengendemyelomatose, progresjon) er basert på Binding Site-metoden. Andre metoder gir forskjellige svar. Vi anbefaler da at denne metoden brukes, inntil man har funnet en felles standard.

Immunfiksasjon/elektroforese urin. Immunfiksering for påvisning, typing og kvantitering brukes på samme måte i urin som i serum. Sensitivitet for immunfiksering er ca. 10 mg/L. Urinelektroforese er relativt arbeidskrevende og kan i rutinepraksis utelates hvis pasienten har serum M-komponent eller frie lette kjeder i serum som kan følges. Men urinelektroforese med døgnsamling er fortsatt den standardundersøkelse i responskriteriene og derfor i alle myelomatosestudier. Spot- eller morgenurin har bare betydning ved påvisning av komplett respons, og kan ikke brukes til annen responsvurdering.