Melanom i hud er blant de kreftsykdommene med størst økning i antall nye tilfeller per år (insidens) siden Kreftregisteret ble opprettet i 1952. I 2020 ble det diagnostisert 2697 tilfeller av denne kreftformen, 1314 tilfeller blant kvinner og 1383 tilfeller blant menn og den aldersstandardiserte insidensraten (antall nye tilfeller per 100 000 personer) var henholdsvis 39.8 og 42.6 (Larsen, 2021). Til sammenligning var denne raten 1.8 for kvinner og 3.9 for menn i 1960. Den aldersstandardiserte insidensraten økte kraftig frem til ca. 1995, for deretter å være relativt stabil. Etter ca. 2005 ser vi en ny sterk økning, for begge kjønn, med samme intensitet som før 1995 (Figur 1). Vi er usikre på hva som forklarer avflating i denne 10-års-perioden. Både i Norge og andre europeiske land ser vi at den økte forekomsten av melanom i hud er drevet av økning av tumorer i T-stadium 1, men forekomsten av tykkere tumorer øker også (Sacchetto et al., 2018). Forekomst av melanom tilskrives i hovedsak ultrafiolett stråling, men den sterke økningen i insidens kan nok i noe grad også tilskrives økt diagnostisk intensitet og endringer i diagnosekriterier (Sacchetto et al., 2018). Insidensraten i Norge er 5. høyest i verden (Sung et al., 2021).

Før 50 års alder er insidensen høyere hos kvinner enn hos menn, mens det etter 50 års alder er motsatt. Dette den nest hyppigst forekommende kreftformen i aldersgruppen 25–49 år, for begge kjønn. I løpet av de siste 10 årene har insidensraten for disse vært stabil. Vi ser fortsatt en sterk økning for aldersgruppene over 70 år, og sterkere for menn enn for kvinner. Økningen for aldersgruppene 50-69 ser derimot ut til å flate ut, mest tydelig for menn (Figur 2).

Hos menn er de fleste melanomer lokalisert på bryst/rygg, og ben er den minst vanlige lokalisasjonen. Hos kvinner har ben tradisjonelt vært den vanligste lokalisasjonen, men forekomsten på bryst/rygg er nå like høy. Kvinner har færre melanom lokalisert på hode/hals enn menn.

Melanom i hud har tradisjonelt vært mer enn dobbelt så hyppig forekommende i Sør-Norge sammenlignet med Nord-Norge (Larsen, 2021), som sammenfaller med forskjeller i klima og sol-eksponering. Over tid kan det se ut som om reisevaner er i ferd med å viske ut gradienten mellom landsdeler (Figur 3).