Protrombingenmutasjon, B

Protrombin (koagulasjonsfaktor II) omdannes i plasma av protrombinasekomplekset (faktor Xa, faktor Va, kalsium og fosfolipider) til trombin (faktor IIa), som igjen omdanner fibrinogen til fibrin. Det finnes en punktmutasjon i genet for protrombin (G20210A) som fører til økt dannelse av protrombin og dermed økt trombingenerering. Mutasjonen i heterozygot form finnes hos ca. 2 % av den hvite, europeiske befolkning og gir en 3–5 ganger økt risiko for venøs trombose. Protrombingenmutasjonen er således mindre farlig enn andre kjente genetiske mutasjoner som faktor V Leiden-mutasjonen og mutasjoner som gir mangel/dysfunksjon på protein C, protein S og antitrombin, men er likevel av betydning fordi den forekommer relativt hyppig.

Dersom aktivert protein C- (APC) resistens benyttes som første test ved utredning av arvelig trombofili i stedet for undersøkelse av faktor V Leiden-mutasjonen, er det vanlig å undersøke for protrombinmutasjonen først dersom APCR tyder på heterozygoti eller homozygoti for Faktor V Leiden. Dette fordi protrombinmutasjonen alene kun gir en lett økt tromboserisiko, mens den sammen med heterozygoti eller homozygoti for faktor V Leiden-mutasjon blir hhv. moderat til betydelig. Dersom faktor V Leiden-mutasjon analyseres direkte blir protrombinmutasjonen vanligvis analysert samtidig.

Protrombinmutasjon

Indikasjoner for laboratorieutredning med tanke på arvelig økt risiko for trombose (trombofili) er omdiskutert, og indikasjonene under er forenklet og basert på forslag fra ulike anbefalinger. Som hovedregel gjelder at testing kun er indisert dersom resultatet vil kunne påvirke behandlingsvalget.

De vanligste indikasjoner er:

Diagnostisk testing

Venøs trombose før 40 års alder, residiverende venøse tromboser eller venøse tromboser med uvanlig lokalisasjon. I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig å analysere både protrombinmutasjonen og de andre arvelige defektene (antitrombin, protein S, protein C og faktor V Leiden-mutasjonen (eller APC-resistens)), og i tillegg ervervede defekter (lupus-antikoagulant, antistoff mot kardiolipin og beta2 glykoprotein I). Ved påvisning av flere defekter samtidig vil risiko for tromboembolisk sykdom øke betraktelig.

Prediktiv testing

Kontroversielt, men det kan være aktuelt å teste asymptomatiske personer (personer som ikke har hatt venøs tromboembolisme) dersom det er økt hyppighet av venøse tromboser hos unge (< 40 år) i slekten. Dette er mest aktuelt dersom det kan settes i verk tiltak (f.eks. profylakse i risikosituasjoner) for å hindre venøs tromboembolisme hos den asymptomatiske personen. Prediktiv testing er mest aktuelt ved forekomst av alvorlige arvelige trombofilitilstander (mangel/dysfunksjon på antitrombin, protein C eller protein S) i familien, eller ved homozygoti for faktor V Leiden- eller protrombinmutasjonen hos søsken. Ved prediktiv testing skal genetisk veiledning gis (se Bioteknologiloven).

Prediktiv testing av barn

Skal som hovedregel ikke utføres hos asymptomatiske (se Bioteknologiloven).

Feilbruk

Uselektert screening av asymptomatiske (personer som ikke har hatt en tromboembolisk hendelse) f.eks. før oppstart av p-piller eller i risikosituasjoner (f.eks. i forbindelse med kirurgi) er ikke indisert. Det er ikke evidens for at utredning av protrombinmutasjonen eller andre arvelige trombofilitester skal utføres etter arterielle hendelser (hjerteinfarkt, hjerneslag), selv om det er studier som har funnet en assosiasjon mellom arterielle hendelser og arvelig trombofili. Unntak kan være hos unge pasienter og ved sannsynlig venøst utgangspunkt (f.eks. åpenstående foramen ovale). Det er heller ikke evidens for familieutredning med hensyn på arvelig trombofili dersom det er opphopning av arteriell tromboembolisk sykdom i slekten.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
EDTA-fullblod.

Tekstet svar. Ikke-bærer (normal), heterozygot, homozygot.

Resultatet angir om pasienten er ikke-bærer, heterozygot eller homozygot for G20210A-mutasjonen. Heterozygote har 3–5 ganger økt risiko for venøs tromboembolisme. Mutasjonen synes ikke å gi økt risiko for arteriell tromboemboli.

Økt trombosetendens er multifaktorielt betinget, både genetiske og ikke-genetiske forhold spiller en rolle. Viktige ikke-genetiske forhold som kan gi økt risiko for trombose er kreftsykdom, traumer, operasjoner, inaktivitet, svangerskap, fødsel, bruk av p-pille eller østrogensubstitusjon. Ved protrombinmutasjonen kan en eller flere av disse ervervede faktorene føre til venøs tromboembolisme hos enkelte pasienter, selv om heterozygoti regnes for å gi en mild økning i risiko.

Gennavn: F2 protrombin.

Nomenklatur: 20210G >A /c.*97GA / (i ekson 14) (LRG_551:g.25313G >A).