Thyroideacarcinom har utspring i follikelcellene eller C-cellene i thyroidea. Fra follikelcellene utgår papillært thyroideacarcinom (PTC; ca. 70 % av maligne tumorer i thyroidea), follikulært thyroideacarcinom (FTC; ca. 15 %), lite differensiert thyroideacarcinom (poorly differentiated thyroid cancer (PDTC; <5 %) og ATC (<5 %). PTC og FTC nevnes ofte sammen som DTC. Fra C-cellene utgår MTC (<10 %). Det kan også (1–2 %) utvikle seg lymfom eller sarkom i thyroidea, og thyroidea kan være sete for metastaser.

I Norge ble det diagnostisert gjennomsnittlig 338 nye tilfeller per år av thyroideacarcinom i tidsrommet 2011–2015. Det tilsvarer ca. 1 % av de nye krefttilfellene i landet. I 2015 var insidensraten 10 per 100.000 kvinner og 3,9 per 100.000 menn (www.kreftregisteret.no). Nær halvparten av pasientene er yngre enn 50 år når sykdommen påvises.

Leveutsiktene etter behandling for thyroideacarcinom er generelt gode. Per 31.12.2015 levde 5.421 personer i Norge som tidligere har vært behandlet for thyroideacarcinom, derav ca. 3.000 som har levd mer enn 10 år etter at diagnosen ble stilt. Thyroideacarcinom innebærer for mange pasienter behov for livslang oppfølging av lege.

Relativ overlevelse for menn med thyroideacarcinom (alle typer) diagnostisert 2011–2015 var 89,8 %, tilsvarende for kvinner 92,9 %. Det er store forskjeller i prognose etter behandling, fra nær 100 % langtidsoverlevelse for «lokaliserte» papillære carcinomer til nær 90 % mortalitet innen ett år for ATC.

DTC har den beste prognose med 10-årsoverlevelse for PTC >90 % og FTC ca. 85 %. Ved PDTC forverres prognosen imidlertid betydelig. Ved MTC er 10-årsoverlevelse mellom 75–80 %. ATC har en veldig alvorlig prognose med 5-årsoverlevelse <20 %.

For risikovurderingen er risiko for død av thyroideacarcinom (carcinomspesifikk mortalitet) viktigst. Ofte omtales risiko imidlertid som risiko for residiv eller rett og slett som risiko uten å presisere hva slags risiko det dreier seg om. Hva som i eldre litteratur omtales som residiv, særlig lymfeknutemetastaser ved PTC, dreier seg sannsynligvis oftest om restsykdom som tidligere ikke lot seg detektere på grunn av lite sensitive laboratorieanalyser og lav bildeoppløsning for ultralydutstyr og annet bildediagnostisk utstyr av eldre dato.

Med risiko menes i disse retningslinjer økt risiko for både residiv (ala ATA) og død (TNM) av thyroideacarcinom. Preoperativ risikovurdering har betydning for valg av behandling og brukes i disse retningslinjer som grunnlag for definisjon av «behandlingsgrupper». Risikovurdering etter utført primærbehandling baseres særlig ved DTC både på tumorbiologiske parametere og status etter behandling (særlig påvisbar vs. ikke påvisbar restsykdom). Denne typen risikovurdering har betydning for oppfølging av pasientene. I disse retningslinjer brukes risikovurdering etter utført primærbehandling som grunnlag for definisjon av «residivrisikogrupper» og anbefalt kontrollopplegg.