AIN kan manifestere seg klinisk med blødning, kløe, væsking, irritasjon og tenesmer, eller kan være asymptomatisk. Ved klinisk undersøkelse kan man finne perianale/anale hud- eller slimhinneforandringer med verrucøst, erytematøst eller papuløst utseende, hypo- eller hyperpigmenterte eksemlignende plakk, enten velavgrenset eller diffust og vanskelig å identifisere.

Klinisk undersøkelse omfatter nøye inspeksjon, palpasjon og ano-/retoskopi. Pensling med 3-5% eddiksyre på aktuelle hudområder fører til avbleking av lesjoner.

Ved seksualanamnese på praktisering av analsex bør henvisning til avdeling med kompetanse innen seksuelt overførbare infeksjonssykdommer i analkanalen vurderes.

Kvinner med AIN (alle, også AIN I?) bør henvises til gynekologisk avdeling med tanke på intraepitelial atypi i cervix (CIN), vagina (VAIN) eller vulva (VIN).

Generelt anbefales eksisjon av hele lesjonen, eller adekvate stansebiopser dersom eksisjon medfører sfinkterskade.

Lavgradig AIN trenger ikke behandling, men kontrolleres etter vel ett år for om mulig å fange opp utvikling til høygradig AIN. Dersom det fortsatt er lavgradig AIN, kan kontrollene avsluttes. Hos risikopasienter er halvårlige kontroller rimelig for om mulig å avdekke utvikling til høygradig AIN (Macaya, Munoz-Santos, Balaguer, & Barbera, 2012).

Ved påvist høygradig AIN (II–III) kan behandling redusere risiko for utvikling av analcancer, men det er fortsatt diskusjon om hvilket behandlingsregime som er best (Alam, White, Narang, Daniels, & Smart, 2016; Macaya et al., 2012). Små områder kan fjernes kirurgisk, først og fremst for å fjerne lesjonen, men også for å undersøke om det er utvikling av plateepitelkarsinom. Det er ofte forandringer helt ut i reseksjonskantene som kan gi vedvarende sykdom, og det kan være nødvendig med gjentatte reseksjoner (Pineda & Welton, 2009).

Eradikering/nedgradering til lavgradig AIN kan forsøkes med imiquimod (AldaraÒ) liniment (Fox et al., 2010). som påsmøres 3 ganger per uke i 16 uker. Ablasjon med teknikker som argonplasma-koagula­sjon og lignende kan forsøkes (Richel, de Vries, van Noesel, Dijkgraaf, & Prins, 2013). Tilbakefall er svært vanlig.

Pasienter med høygradig AIN bør følges og kontrolleres, men intervallet er det ikke enighet om, og dokumentasjonen for helsegevinst er usikker da risikoen er lav (Brogden et al., 2021). Kontrollene bør ta hensyn til pasientens immunstatus, og årlig kontroll hos immunkompetente, og halvårlige kontroller hos immunkompromitterte pasienter kan anses som god praksis.

I Norge vil dette gjelde svært få pasienter og utgjør ingen stor belastning for helsetjenesten. Det vil være hensiktsmessig at en eller få av kirurgene står for utredning og behandling av AIN ved den enkelte avdelingen.

Anbefaling

Høygradig anal intraepitelial neoplasi (AIN) skal behandles, og hvis mulig, eradikeres og kontrolleres (evidensgrad B).