Fastlege/primærlege har ansvar for pasienten frem til første kontakt med spesialisthelse­tje­nesten er tatt. Det vil deretter være aktuelle lokale sykehusavdeling, nevrologisk avdeling eller annen relevant avdeling som har ansvaret frem til første kontakt med neste ledd i behandlings­kjeden. Nevrologisk avdeling, eller annen avdeling ved sykehus uten nevrologisk avdeling, igangsetter, om nødvendig, støttebehandling som antiødembehandling, antiepileptika og trombose­profylakse. Ved symptomatisk epilepsi legges en plan for medisinering og oppfølging av denne videre i forløpet. Kjøreegnethet skal vurderes hos alle pasienter i henhold til førerkortforskriftene, av den spesialist som til enhver tid har hovedansvaret. Tilsyn og eventuelt behandling av fysioterapeut, ergoterapeut og logoped vurderes individuelt. Sosio­nom bør involveres for å vurdere behov for sosialmedisinske tiltak for pasient og pårørende. Pasienter og pårørende som har behov for henvisning til psykolog eller psykiater bør tilbys det.

Neste ledd vil som oftest enten være nevrokirurgisk avdeling eller kreftavdeling. Videre oppfølging kan foregå på nevrologisk avdeling, nevrokirugisk avdeling, kreftavdeling eller indremedisinsk avdeling avheng av svulstsituasjon og lokale forhold og avtaler.

Det ledd i behandlingskjeden som til enhver tid har ansvar for pasienten, har også løpende ansvar for informasjon og dialog med pasienten. Dette omfatter både medisinsk informasjon og hjelp med nødvendige sosialmedisinske tiltak. Dialog med pårørende er spesielt viktig ved kognitive symptomer som kan vanskeliggjøre forståelse, kommunikasjon og sykdomsinnsikt. Ved barn som pårørende må det tas spesielle hensyn.

Alle behandlingsbeslutninger tas av behandlende nevrologisk, onkologisk, nevrokirurgisk avdeling, eller annen relevant avdeling, når nødvendig utredning og vurdering er foretatt, eventuelt inkludert vurdering i multidisiplinært team. Beslutningen tas i samråd med pasient og helst pårørende.

Anbefalinger:

• Kirurgi er førstelinjebehandling for de fleste pasienter med hjernesvulst. Behov for og type tilleggsbehandling bør som hovedregel vurderes av MDT
• Operasjonstilgang og bruk av avanserte hjelpemidler vurderes individuelt avhengig av pasient og svulsttype. MR bør tas innen 72 timer postoperativt for å vurdere reseksjonsgrad og eventuelle komplikasjoner som infarkter og blødninger
• Anfallsforebyggende behandling (antiepileptika) bør startes hos alle pasienter som har hatt ett sikkert eller overveiende sannsynlig symptomatisk epileptisk anfall
• Ved bruk av glukokortikoider som antiødembehandling ved hjernesvulst bør laveste effektive dose postoperativt brukes og det må fortløpende tas stilling til dose og behandlingslengde. Svulster uten radiologisk ødem skal som hovedregel ikke behandles med glukokortikoider
• Behandlende lege bør følge opp og om mulig forebygge bivirkninger av glukokortikoid­behandling over tid
• Tromboseprofylakse bør vurderes individuelt hos immobiliserte pasienter med hjernesvulst
• Ikke-medikamentelle symptomrettede tiltak bør fortløpende vurderes og igangsettes ved behov gjennom hele forløpet