En MR hypofyse består typisk av T1-vektede bilder med tynne snitt (≤ 2–3 mm) i koronal- og sagittalplan før og etter intravenøs kontrast, samt en T2-vektet bildeserie i koronalplan. Hypofysevev er rikt vaskularisert og har ingen blod-hjernebarriere, det er derfor kraftig kontrastopptak i normalt hypofysevev. Kontrastopptaket i hypofyseadenomer er vanligvis mindre og langsommere, og før kontrastinjeksjon har de ofte lavere signal enn normalt hypofysevev på T1-vektede bilder. Enkelte mikroadenomer (særlig ACTH-produserende) kan være så vanskelig å skille fra hypofysevevet at de bare lar seg fremstille ved dynamisk kontrast MR-undersøkelse hvor man gir en rask kontrastinjeksjon fulgt av gjentatte raske bildergjennom hypofysen. MR-undersøkelse er også viktig med tanke på differensialdia­gnostiske vurderinger, for eksempel kan cystiske lesjoner gi mistanke om Rathke’s cyste eller kraniofaryngeom. MR kan også gi informasjon om andre sjeldne typer svulster, betennelses­prosesser eller infeksjoner i hypofysen.

Foreløpig er bruk av nukleærmedisinsk bildediagnostikk ved utredning av primær hypofysepatologi meget begrenset og det finnes ingen retningslinjer for bruk av PET for hypofyseadenomer eller annen hypofysepatologi. Utfordringene er opptak av bakgrunnstracer i normal kjertel som reduserer kontrast med patologisk tracer opptak, og at størrelse av tumor eller residiv kan være mindre enn oppløseligheten ved PET. Nye PET-metoder er under utvikling og det finnes noen studier på bruk av somatostatinreseptortracere (Tjörnstrand et al., 2021) og aminosyretracere for hormonproduserende mikroadenomer (Gillett et al., 2022). MR er hovedmetode for bildediagnostikk, men i sjeldne situasjoner med tvetydige MR-funn kan PET vurderes som tilleggsundersøkelse. PET-metodene er teknisk krevende og trenger blant annet nøyaktig koregistrering av PET med MR, som lettest gjøres med PET-MR-utstyr hvis det er tilgjengelig. For utfyllende detaljer vises til Handlingsprogram for hjernesvulster generelt.