Karbamid (urinstoff), P

Karbamid dannes i levercellene og er den viktigste ekskresjonsformen for nitrogen ved nedbrytning av aminosyrer. Karbamidproduksjonen er avhengig av nedbrytning av proteiner inntatt via kosten og endogent protein (hovedsaklig fra muskelvev). Karbamid fordeler seg likt i kroppens vannfase ettersom det diffunderer gjennom de fleste cellemembraner. Dette medfører at konsentrasjonen er den samme ekstracellulært som intracellulært (1). Voksne som spiser normal kost produserer 0,5–0,7 mol karbamid per døgn. Inntak av 1 g protein per kg kroppsvekt per døgn gir s-karbamid på omtrent 3—4 mmol/L. Ved økt proteininntak eller økt nedbrytning av kroppens egne proteiner kan karbamidproduksjonen fordobles (2). Mer enn 90 % av karbamid utskilles via nyrene, resten skilles ut via GI-traktus og huden. Karbamid filtreres fritt i nyrenes glomeruli, og blir verken aktivt reabsorbert eller sekrert i tubuli, men 40–70 % diffunderer delvis tilbake til interstitiet og videre til plasma (1). S-karbamid er ikke et godt mål for glomerulær filtrasjonshastighet fordi det påvirkes av så mange andre ekstrarenale faktorer. Analysen brukes likevel til å vurdere toksemigrad ved uremi. Karbamid er ikke giftig for kroppen, likevel er det en relasjon mellom uremiske toksiske symptomer og karbamidnivåer, men hvilke substanser som utøver den toksiske effekten er ikke klarlagt (2).

Vurdering av endringer i protein- og aminosyreomsetningen. Vurdering av toksemigrad ved uremi.

Pasientforberedelser
Ingen.

Prøvetaking
Serum.

Kommentarer

Referanseområdene for barn er hentet fra CALIPER, og er basert på analyser utført på friske multietniske barn i alderen 0–18 år (3). Referanseområdene for voksne er hentet fra NORIP (4). Konsentrasjonen er noe lavere hos gravide (1).

Figuren er gjengitt fra https://caliper.research.sickkids.ca/#/ med tillatelse.

Høye verdier kan skyldes
Redusert ekskresjon: Redusert glomerulær filtrasjonshastighet/nyresvikt og lav diurese. Ved obstruktive postrenale tilstander (f.eks. malignitet, nefrolitiasis og prostatisme) vil både kreatinin og karmabid være økt (karbamid mer enn kreatinin pga økt tilbakediffusjon) (1).

Økt produksjon: Økt proteininntak (f.eks. kjøtt), eller parenteral tilførsel (blod, plasma, aminosyrer), økt nedbrytning av proteiner i tarm (f.eks. ved tarmblødninger og ved ileus), økt nedbrytning av kroppsproteiner (postoperativt, ved sengeleie, febertilstander, traumer), økt omsetning av aminosyrer (hormonell stimulering av glukoneogenesen; glukagon, adrenalin, kortisol) (2).

Lave verdier kan skyldes
Økt ekskresjon: Økt diurese.

Redusert produksjon: Lavt proteininntak, overgang fra katabol til anabol fase (rekonvalesens etter sykdom) eller ved akutt leversvikt. Ved parenteral ernæring kan tilførsel av mye væske og liten mengde aminosyrer gi lav s-karbamid. Testosteron, veksthormon og insulin stimulerer proteinsyntesen (minker forbrenning av aminosyrer) og senker ureanivået i serum. Veldig lav verdi sees ved kongenital proteinintoleranse (2).

Tallet for analytisk variasjon er en variasjonskoeffisient og gjelder over et tidsrom på dager til måneder. Ulike laboratorium kan ha ulike verdier.