Prosess og metode for utarbeiding av retningslinjene
Gradering av kunnskapsgrunnlaget
Ved utarbeiding av nasjonale retningslinjer stilles det krav om at all relevant kunnskap på området hentes frem, beskrives og vurderes på en systematisk og åpen måte.
I dette handlingsprogrammet har man anvendt gradering av evidensnivå (A–D) for å vise hvilket vitenskapelig grunnlag kunnskapen er basert på.
|
Studietype |
Evidensnivå |
Gradering av evidensnivå |
|---|---|---|
|
Kunnskap som bygger på systematiske oversikter og meta-analyser av randomiserte kontrollerte studier |
Nivå 1a |
A |
|
Kunnskap som bygger på minst én randomisert kontrollert studie |
Nivå 1b |
|
|
Kunnskap som bygger på minst én godt utformet kontrollert studie uten randomisering |
Nivå 2a |
B |
|
Kunnskap som bygger på minst én annen godt utformet kvasi-eksperimentell studie uten randomisering |
Nivå 2b |
|
|
Kunnskap som bygger på godt utformede ikke eksperimentelle beskrivende studier, som sammenlignende studier, korrelasjonsstudier og case-studier |
Nivå 3 |
C |
|
Kunnskap som bygger på rapporter eller oppfatninger fra eksperter, komiteer og/eller klinisk ekspertise hos respekterte autoriteter |
Nivå 4 |
D |
Kunnskapsgrunnlaget i disse retningslinjene er gradert i henhold til tabellen over. I disse retningslinjene er kun kunnskapsgrunnlaget og ikke anbefalingene gradert.
For å indikere kunnskapsgrunnlaget for anbefalingene, er det brukt gradering A–D. En anbefaling som er anført med D behøver derfor ikke å være en svakere anbefaling enn en som er anført A, B eller C. Det henspeiler kun til kunnskapsgrunnlaget anbefalingen er basert på. I enkelte sammenhenger vil klinisk erfaring og gjeldende praksis være et godt grunnlag for anbefalingen. I andre sammenhenger er det uttrykk for at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon for anbefalingen, selv om det hadde vært ønskelig.
