De myeloproliferative neoplasiene (MPN) polycytemia vera (PV), essensiell trombocytose (ET), prefibrotisk myelofibrose (prePMF) og primær myelofibrose (PMF) er karakterisert ved klonal ekspansjon av erytropoiese, granulopoiese eller trombopoiese, alene eller i kombinasjon. Sykdommene medfører i økt risiko for arterielle og venøse tromboser hos de fleste men også utvikling av beinmargsfibrose, splenomegali, ekstramedullær hematopoiese og transformasjon til akutt myelogen leukemi hos en mindre andel av pasientene. Det er stor variasjon mellom de tre sykdommene med lavest risiko for transformasjon ved essensiell trombocytose og høyest ved myelofibrose. Risiko for trombose er størst ved polycytemia vera. Sykdommene er også ledsaget av kronisk inflammasjon med varierende symptomatologi som hos noen pasienter gir betydelig nedsatt livskvalitet.

Ved PV, ET og MF påvises det hos nesten alle pasientene en drivermutasjon i en av følgende tre gener: Janus kinase 2 (JAK2), Calreticulin (CALR) eller trombopoietin reseptor (MPL), alle genene aktiverer JAK-STAT signalering. Tilstedeværelse av en av drivermutasjonene utelukker nesten alltid mutasjon i en av de andre drivermutasjoner. Mutasjonene har gitt bedre forståelse for de overlappende kliniske trekk ved kronisk MPN og er sentrale i diagnostikk.

Hos noen pasienter med klinisk bilde og funn i blod og benmarg som ved myeloproliferativ sykdom men påvises ingen drivermutasjon. Disse pasientene kalles trippelnegative. Trippelnegativ myelofibrose har høyere risiko for progresjon til akutt leukemi sammenlignet med MF med drivermutasjonene.

Tabellen nr 1 viser omtrentlig forekomst av drivermutasjone ved de forskjellige myeloprofilirative tilstandene:

Ved PV påvises JAK2V617F hos 98% av pasientene, mens mutasjon i JAK2 exon12 påvises hos noen få pasienter. JAK2 exon 12 mutasjon er assosiert med en litt annen klinisk fenotype med isolert erytrocytose i motsetning til JAK2V617F mutert PV som hovedregel har trilinjær hyperplasi/cytose.

Ved ET vil JAK2 mutasjon ofte være assosiert med høy Hb og høye hvite, høyere forekomst av trombose og økt tendens til transformasjon. CARL mutasjon ved ET ses ofte hos yngre og med høye platetall, men mindre risiko for trombose.

Vanligste mutasjoner i CALR genet er enten: type 1 mutasjon (en 52 basepar delesjon); type 2 mutasjon (5 base par insersjon). Andre mutasjonene benevnes som type 1-lignende/ type-2 lignende etter hvilke endringer det medfører i proteinet.

Mutasjon i CALR påvirker klinisk fenotype ved ET og PMF. Ved PMF er CALR type 1 mutasjon assosiert med redusert risiko for transformasjon og derav bedre overlevelse. Analyserende laboratorium bør derfor angi om det foreligger en type 1 eller type 2 CALR mutasjon.

Myeloid mutasjonspanel og cytogenetikk anbefales ikke rutinemessig, men gjøres i følgende situasjoner:

Hos pasienter med MF der allogen stamcelletransplantasjon kan være aktuelt. Hos allo-SCT kandidater vil myeloid panel og cytogenetikk ha viktig prognostisk betydning.

Ved fravær av ovennevnte drivermutasjoner og usikkerhet om det foreligger klonal (MPN) sykdom kan myeloidpanel/cytogenetikk være avklarende.