Symptomatologien ved hjernesvulst er heterogen, avhengig av svulstens lokalisasjon og histologi, og symptomutviklingen er ofte en indikator på svulstens veksthastighet. Symptomene kan dels skyldes direkte svulstinfiltrasjon og svulstvekst, dels ødem rundt svulsten. Blødning i en hjernesvulst kan gi akutt slaglignende klinikk, men symptomene er vanligvis progredierende over tid.

Symptomene kan klassifiseres i hovedgruppene:

• Fokale symptomer
• Epileptiske anfall
• Symptomer på økt intrakranielt trykk
• Generelle nevrologiske symptomer

Fokale symptomer

Symptomatiske hjernesvulster gir i de fleste tilfeller fokalnevrologiske symptomer som indikerer svulstens lokalisasjon. Det kan blant annet dreie seg om motoriske, sensoriske eller kognitive utfallssymptomer, hjernenerveaffeksjon, alene eller i ulike kombinasjoner. Kognitive symptomer er ikke alltid klinisk åpenbare og blir sannsynligvis ofte undererkjent dersom man ikke tester spesifikt for dette (Taphoorn et al., 2004). Symptomutviklingen er avhengig av svulstens veksthastighet og eventuell ødemutvikling. Ved høygradige svulster og metastaser er klinikken oftest subakutt og noen ganger akutt. Ved langsomtvoksende svulster, som for eksempel meningeom, kan symptomene progrediere over lengre tid, av og til flere år. Hypofyseadenomer og andre svulster i hypofyseregionen kan gi endokrine symptomer, i form av under- eller overproduksjon av hormoner.

Epileptiske anfall

Lokalisasjonsrelaterte epileptiske anfall er et hyppig symptom ved hjernesvulster (Englot et al., 2016). Prevalensen varierer mellom ulike hjernesvulsttyper og er høyest ved langsomtvoksende svulster. Prevalensen av epileptiske anfall er rapportert å være 90–100 % ved dysembryo­plastisk nevroepitelial tumor (DNET) og gangliogliom, 60–85 % ved diffust gliom CNS WHO grad II og 30–60 % ved glioblastom (Armstrong et al., 2016; Kerkhof et al., 2013). Epileptiske anfall er ofte det initiale symptomet på hjernesvulst, spesielt ved diffuse CNS WHO grad 2 gliomer, men hos 20 % av gliompasientene debuterer anfallene senere i forløpet (Englot et al., 2016). Svulster med frontal eller temporal lokalisasjon regnes som mest epileptogene.

Voksne pasienter med nyoppståtte epileptiske anfall bør alltid utredes med henblikk på tilgrunnliggende hjernesvulst, og særlig ved mistanke om fokal anfallsdebut (Armstrong et al., 2016; Englot et al., 2016). I sjeldne tilfeller kan epileptiske anfall debutere før radiologiske funn forenlig med hjernesvulst. Ved normal MR, men vedvarende mistanke om fokal strukturell patologi, bør man vurdere kontrollundersøkelse med MR etter noen måneder (Khan et al., 2011).

De fleste epileptogene svulster affiserer kortex, men indirekte kortikal affeksjon som følge av økt trykk kan også gi epileptiske anfall. Patofysiologien ved svulstepilepsi er sammensatt og ennå bare delvis kartlagt, men både tumorale og peritumorale forhold antas å være av betydning. Anfallene utgår fra den fokale lesjonen og semiologien ved anfallsstart avspeiler derfor svulstens lokalisasjon. Anfallene kan være både uten og med påvirkning av bevissthet, og kan sekundærgeneraliseres, spesielt initialt i sykdomsforløpet. Anfallshyppigheten gjennom sykdomsforløpet er varierende, fra kun ett anfall på diagnosetidspunkt til behandlingsrefraktær epilepsi. Både svulstreseksjon og onkologisk behandling kan føre til bedret anfallssituasjon, mens noen pasienter har en oftest forbigående anfallsforverring under strålebehandling.

Anfallsøkning eller endring av anfallskarakter kan forutgå radiologisk påvisbart residiv, og terskelen for bildediagnostikk bør være lav ved endret anfallskontroll/-situasjon hos en pasient med hjernesvulst (Armstrong et al., 2016).

Symptomer på økt intrakranielt trykk

Økt intrakranielt trykk skyldes masseeffekt av svulsten, ødem og/eller hydrocefalusutvikling. De klassiske symptomene hos voksne er gradvis utvikling av hodepine som ofte er verst om morgenen, kvalme og oppkast, og etter hvert hernieringssymptomer som påvirket bevissthet, pupilleforandringer og forandret respirasjon (Nelson et al., 2014). Røde flagg for hodepine av sekundær årsak (for eksempel underliggende svulst) oppsummeres i SNARET: Høyere alder, kjent kreftsykdom, morgenhodepine og hodepine med nevrologiske utfall, epileptiske anfall eller endret bevissthet (Hodepine, 2021). Hos mindre barn kan man ved høyt intrakranielt trykk over tid se økt hodeomkrets på grunn av ekspansjon av kraniet.

Generelle nevrologiske symptomer

Pasienter med hjernesvulst rapporterer ikke sjelden symptomer uten åpenbar sammenheng med svulstens beliggenhet eller ødem, som irritabilitet, fatigue, personlighetsendringer og uspesifikk hodepine.